|
Forfatter
|
Melding
|
|
Jarle Petterson
|
22. juli 2007 20:05:20
Partienes pengegaver - reinspikka korrupsjon?
Pengergaver til partiene, både fra organisasjoner og privatpersoner, er et like gammelt fenomen som demokratiet selv. Det er følgelig ingen nyhet når hotelleier Petter Stordalen i dag gjør kjent at han har donert valgkampmidler til KrF og Arbeiderpartiet i Oslo, fordi de to partiene arbeider for å få fjernet giftdeponiet i indre Oslofjord.
Hotelleieren, som kanskje er mer kjent for å fronte miljøsaker enn selv å bidra til å redde miljøet, er i så måte i godt selskap. LO har siden Arbeiderbevegelsens tilblivelse trådt støttende til overfor Arbeiderpartiet, mens NHO (tidl. NAF) i alle år har støttet Høyre. Nylig ble det også kjent at styregrossist Stein Erik Hagen flyttet sine donasjoner fra Høyre til Frp.
Vi er vant til slikt. Det som fikk meg til å reagere en anelse da Stordalen-stuntet i dag ble kjent, var hotelleierens åpenlyse flagging, noe som i bunn og grunn er nytt (kanskje en anelse noveau riche?) i den hjemlige andedammen. At partienes støttespillere tauer byrådslederkandidater med seg på reportasjetur med Dagsrevyen, kan få noen hver til å sette søndagskaffen i halsen.
Men skal vi nå angripe problemstillingen på et bredere, noe mer prinsipielt grunnlag, hvor sannsynlig er det at KrFs og Aps lokalpolitikere gir Choice Hotels fortrinn i behandling av skjenkebevillinger og byggesaker (med mye mer), for å unngå fremtidig bortfall av milde valgkampgaver? Er det en ting politikere svært ugjerne ser, er det at taburetter forsvinner til konkurrerende partier, noe en styrket, sponset valgkampinnsats tross alt vil kunne bidra til å motvirke.
Tanken på et slikt scenarium er vel ikke helt fremmed, er den?
Ansvarlig redaktør, Depesjer.no
|
|
Knut Johannessen
|
23. juli 2007 00:49:26
Korrupsjon?
Det er ingen tvil om at spørsmålet er berettiget. Jeg reagerte sterkt på at pengegaven fra Petter Stordalen ble ledsaget av en tur til giftdeponiet med Rune Gerhardsen. Varselklokkene burde ringt for Gerhardsen, men muligheten for eksponering i beste sendetid ble vel for fristende. Hvis jeg eller du hadde ringt Gerhardsen for å få ham til å engasjere seg i en sak, så hadde sannsynligvis svaret vært nei. Da betyr 1) pengene noe og/eller 2) hva pengene bidrar til. (I dette tilfellet eksponering i beste sendetid). Dette er en fare for demokratiet.
På samme måte er det en fare for demokratiet når LO ved å bruke sine medlemmers penger, får Arbeiderpartiet til å endre sin politikk i en mer venstredreining, samtidig som de får medlemmer i sentralstyret.
Jeg vil holde på muligheten for private donasjoner til partier. De må da selvsagt være åpne, uansett størrelse. Jeg vil imidlertid ha et system som i USA der det er begrensninger på donasjonens størrelse. I Norge ville jeg satt den til 100 000,- pr. giver pr. år.
Et annet aspekt ved pengestøtte som sjelden diskuteres, er den offentlige pengestøtten til partiene. Er den helt uproblematisk? Jeg synes ikke det. I dag får partiene over 80% av sine midler gjennom offentlige midler. Det innebærer at partier som bl. a. skal være borgernes mulighet til å kontrollere staten, kan gjennom å motta statsstøtte, bli kontrollert av statsmakten. Forskjellen på frivillige org. og partier er jo at partiene er det som binder makthavere og samfunnets medlemmer sammen.
Dette er et poeng ved partistøtte som normalt ikke diskuteres, men som burde stå på agendaen like ofte som private gaver til partiene.
Knut Johannessen/vox populi
|
|
Jarle Petterson
|
23. juli 2007 10:48:44
Tak på pengegaver helt nødvendig
I første rekke var det nok Rune Gerhardsen og Petter Storviks fellesopptreden i Dagsrevyen som trigget min reaksjon også.
På Dagsrevyens spørsmål om han ikke så betenkeligheter ved å motta pengegaver knyttet opp mot en sak, svarte Gerhardsen:
"Jeg gjør ikke det, for dette er en sak vi har programfestet. Vi har programfestet en del andre saker også som noen støtter oss på grunnlag av, så dette er i tråd med gode tradisjoner."
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.3016241
Det kan han sikkert ha rett i, men han må jo ha latt siste rest av politisk gangsyn fare, når han så kritikkløst gjør TV-opptredener sammen med sin utenomordentlig PR-sugne mesén.
Siden du er inne på statlige overføringer, har jeg registrert at andre har tatt til orde for det motsatte av det du foreslår, nemlig at et eventuelt bortfall av private pengegaver bør kompenseres med en økning av de statlige bevilgningene. Det var Høyres ordførerkandidat i Oslo, Fabian Stang, som luftet denne tanken i Dagbladet 2. juli i år:
http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/07/02/505138.html
Jeg kan være enig i at partiene behøver midler, både til valgkamp og organisasjonsdrift, og de må jo komme noensteds fra. Økt medlemskontingent vil trolig bare føre til redusert politisk engasjement. Likevel ser jeg helt klart det betenkelige i at Staten, som politikerne tross alt skal vokte, samtidig skal være deres milde velgjører. Prinsippet henger helt enkelt ikke på greip.
Jeg tror også at et tak på de private, transparente donasjonenes størrelse vil være et nyttig og viktig grep. Enhver donasjon over for eksempel 100.000 kroner virker en anelse suspekt, og som fint lite annet enn nettopp et forsøk på utidig kjøp av innflytelse.
Uheldigvis er det tildels slik vi altså har det i dag.
Ansvarlig redaktør, Depesjer.no
|
|
Sigve Indregard
|
24. juli 2007 01:28:48
Likebehandling er nøkkelen
Pengebidrag er alltid suspekte, idet de gjør motivet for å mene det man gjør uklart. Selv om bidraget kommer a posteriori, slik tilfellet er i denne saken, kan man mistenke at politikkutformingen i partiet styres av muligheten til fremtidige inntekter. Spesielt kan dette være tilfelle i saker som ikke anses som viktige i offentligheten, men som har betydelige økonomiske konsekvenser for bedrifter og privatpersoner (som plansaker).
Det blir imidlertid søkt å påstå at offentlig støtte gjør at partiene blir styrt av staten. Det er åpenbart at det foreligger en fare for en slik styring gjennom mer selektiv offentlig støtte, men selektiviteten er ikke en nødvendig egenskap ved støtten. I tillegg er støtten så liten i forhold til statens budsjetter at det blir fryktelig søkt å hevde at partiene lar skattepolitikk og budsjettering påvirkes av behovet for penger til partikassa.
Imidlertid er det interessant å spørre seg om innretningen av partistøtten kan fungere konserverende med hensyn til hvilke partier som faktisk velges inn på tinget; altså at stortinget vedtar så dårlig støtte til partier som ikke kom inn ved forrige valg at de umulig kan konkurrere om stemmene ved neste valg. Eksempelvis har Ap 43 mill. i statsstøtte, mens RV har 1,4 mill. Ap har altså 30 ganger mer statsstøtte, selv om oppslutningen bare var 27 ganger større ved stortingsvalget i 2005.
|
|
Jarle Petterson
|
24. juli 2007 20:01:04
Den ene tjenesten er den andre verdt
Det du skriver om den uproporsjonale fordelingen av midler, overrasker i bunn og grunn ikke, Sigve. På mange måter minner det om utjevningsmandat-prinsippet (http://no.wikipedia.org/wiki/Utjevningsmandat) og sperregrensen (http://no.wikipedia.org/wiki/Sperregrense), begge ordninger som også kan oppleves urettferdig, om enn av vidt forskjellige årsaker.
I det alt vesentligste er jeg motstander av en fragmentert og vedtaksudyktig nasjonalforsamling, men prinsipielt er det noe som skurrer, når en stemme ikke lenger er en stemme, som tilfellet jo er for de som er så uheldig å gi partier under sperregrensen sin støtte. Det gjelder på mange måter også prinsippet om utjevningsmandater. Men alt dette blir selvfølgelig en avstikker i forhold til pengestøtte-problematikken.
Som jeg skrev i en posting oppi lia her, er jo pengegaver slett ikke av ny dato, men vi er vel kanskje blitt fenomenet, og de mulige implikasjonene av det, mer bevisst de senere årene. Selv før akkurat dette problemet ble aktualisert, var tilliten til politikerne allerede heller frynset. Nå som pengespørsmålet er lenger fremme i stemmekvegets bevissthet, kommer også spørsmålet om hvem man egentlig kan stole på til å bli reist, med tiltagende styrke og hyppighet.
Det syns jeg ærlig talt at hverken politikerne eller vi fortjener. Som du innledningsvis er inne på, hadde jo både Oslo Ap og Oslo KrF i dette tilfellet programfestet fjerning av slamdeponiet ved Malmøykalven. Det foreligger med andre ord ingen verdens fare for at de to partiene lar seg farge av Stordalens milde gaver – i den saken. Men så har vi naturligvis fremtidig saksbehandling, som for eksempel involverer Stordalens hoteller i byen…
Er den ene tjenesten fremdeles den andre verdt, mon?
Og, bare sånn for ordens skyld; pekerne i denne forumposten er ikke beregnet på deg, Sigve.
Ansvarlig redaktør, Depesjer.no
|
|
Knut Johannessen
|
24. juli 2007 23:27:42
Statens innflytelse
Mulig det oppfattes som søkt å stille spørsmål ved hva de store beløpene i statstøtte gjør med partiene. Om man leste mitt innlegg ville man se at det jeg reiste spørsmålet, jeg påsto ikke at det var slik.
Selvsagt er dette små beløp i forhold til innholdet i statskassen. Poenget var selvsagt det motsatte. Avhengigheten skapes fordi det er helt nødvendige og store beløp for partiene, men små for staten.
Det er kanskje også nødvendig å minne om at det ikke er så veldig mange år siden flere tillitsmenn i Oslo AUF måtte sone fengselsstraffer fordi de jukset med medlemslistene. For å få mer penger fra staten.
Jeg synes også det er et viktig poeng om statstøtten sementerer partistrukturen pga den store forskjellen i utbetalinger.
Jeg synes at det er naivt å utelate statens rolle når det gjelder den totale pengeflyten til partiene og formode at det bare er de private pengene som skaper problem.
Knut Johannessen/vox populi
|
|
Jarle Petterson
|
25. juli 2007 10:49:18
Private pengegaver ikke alltid suspekte
Jeg syns slett ikke problemstillingen du reiser er søkt, Knut, og tror heller ikke jeg misforsto deg. Som du ser i mitt svar til postingen din, skrev jeg blant annet:
"[…] Likevel ser jeg helt klart det betenkelige i at Staten, som politikerne tross alt skal vokte, samtidig skal være deres milde velgjører. Prinsippet henger helt enkelt ikke på greip."
Jeg syns også private pengegaver må være lov, så lenge det sikres transparens, og så lenge donasjonene ikke antar dimensjoner som gjør at det kan reises tvil om motivasjonen for dem. Når det er sagt, behøver partiene mest sannsynlig mer enn som så, og når økte kontingenter er en lite farbar vei, må alternativene overveies.
Statlig støtte burde være uproblematisk dersom den eksempelvis ble administrert av uhildede organer. Hvordan noe slikt skulle administreres, syns jeg ikke at jeg har nødvendig grunnlag for å uttale meg om.
AUF-saken var et grelt eksempel på en type ukultur jeg tror har vært relativt utbredt i endel ungdomsorganisasjoner. For det var ikke et eksplisitt politisk problem. Norske ungdomsorganisasjoner, politiske som ikke-politiske, har i alle år mottatt støtte på bakgrunn av medlemstall og aktivitetsnivå. Vi så også et stygt tilfelle hos styret i Målungdommen for noen år tilbake, som jukset med fiktive kurser og seminarer, som normalt er støtteberettiget. Jeg tror begge disse eksemplene kun utgjør toppen av isfjellet, men de har i utgangspunktet lite med partistøtteordningen å gjøre.
Som du nevner, kan statlig støtte være minst like problematisk som private gaver. Om man ikke snart kan finne frem til uangripelige fordelingsmetoder. Og ja, den rådende forskjellsbehandlingen må noen snart ta tak i.
Ansvarlig redaktør, Depesjer.no
|
Logg inn
Borgerjournalistene.org
Marijkes
Kronologisk nyhetsoversikt
RSS-kanaler
Faktabasen
Tankespinn
Om Depesjer
Annonsørinformasjon
Ansvarsfraskrivelse
Link til Depesjer
Depesjer på Facebook
