Politiet jager terrorister...

Natt til tirsdag ble ni unge menn arrestert i Danmark, mistenkt for å ha planlagt terrorangrep. En av dem var etnisk dansk. De andre hadde opphav i Palestina og Irak, men alle unntatt en skal være danske statsborgere. Ifølge danske medier har kjemikalier og stålsplinter, egnet til bombeproduksjon, blitt funnet. Ingen er dømt, men uavhengig av dommen, som kan komme eller ikke, synes det tydelig at de ni har blitt påvirket av en menneskefiendtlig, radikal islamisme. Dersom de unge mennene blir bevist skyldige i å ha planlagt terrorisme, hvem andre skal skylden også legges på? Deres foreldre? Det palestinske samfunnet? Det irakiske? Det danske? Arabiske fjernssynskanaler? Radikale imamer? Islam?

En kan neppe frita omgangskretsen for ethvert ansvar. Det finnes jødehat og anti-amerikanisme i bøtter og spann å ta av. Hvordan er det å være fjorten år og ha en pappa som snakker stygt om amerikanere, eller om dansker, og en bror som går arbeidsledig og klager på dansk rasisme, og en kompis som sender linker til filmer som viser de uhyrligste overgrep eller dristige mujahedin som slår tilbake mot overmakten og vinner?

På hvor mange hybler henger ikke Che Guevaras ansikt den dag i dag? Hos meg hang han på siden av Ole Brumm. Che Guevara var en revolusjonshelt, en ung lege som så at også samfunnet var sykt, en radikaler som, med god grunn, utfordret det etablerte, en tenker, et latinamerikansk idol med motorsykkel. Høyresidens angrep på ham er ofte urettferdige. Men det var også rettssakene mot blant annet representanter for det tidligere regimet, som fant sted etter den cubanske revolusjonen. Rettssaker som endte med dødsdommer, dødsdommer Che Guevara, som kommandant ved La Cabaña-fengselet, hadde ansvar for. Hvor mange av de med Che på veggen har tenkt over dette? Noen har det. Noen mener at Che gjorde det rette. Hvor lang er veien derfra til ekstremisme? Hvor lang er veien fra pappas høyst forståelige, kjølige forhold til Amerika til sønnens hat? Burde et Europa som har frembrakt Baader Meinhof-gruppen egentlig la seg overraske over muslimsk ungdom som lar seg forlede av en revolusjons- og voldsromantikk?

På spørsmålet om hvem andre som er skyldig, er det vanskelig å frikjenne hatet mot Amerika, mot Israel og mot Vesten, som eksisterer i stort monn. Det er vanskelig å frikjenne imamer, selv om de aldri har prediket hat, så lenge de har prediket ensidighet. Men er det like vanskelig å frikjenne oss selv?

Ikke mange dagene etter terroralarmen i Danmark, gikk det på nytt en terroralarm i Europa, denne gangen i Belgia. 19 unge voksne ble arrestert. Fem militærforlegninger og atten private hjem ble raidet i Flandern. En hjemmelaget bombe, pistoler, fenghetter til landminer, ulike typer sprengstoff, skuddsikre vester, gassmasker, jaktvåpen, narkotika og propagandamateriale skal ha blitt beslaglagt. Gruppen rundt yrkesmilitære Thomas B. skal ha planlagt attentater for å destabilisere belgisk politikk og starte en revolusjon, dersom man skal tro på media. Thomas B. skal ha vært medlem av den høyreekstreme gruppen Bloed-Bodem-Eer-Trouw, utbrytere fra den flamske avdelingen av Blood & Honour, en organisasjon – eller rettere: en organisatorisk idé – som også har tilhengere i Norge.

Blant husene politiet har ransaket, er flere i området rundt Sint-Katelijne-Waver. Der går jeg i blant på tur med hunden. Selv om jeg er skandinav, kommer denne terrorsaken betraktelig nærmere inn på livet enn saken i Odense. Blant de mistenkte i saken er det folk som ikke bor langt unna der jeg bor. Kanskje har jeg sett dem på toget? Kanskje har jeg møtt dem på supermarkedet? Jeg møtte aldri Muhammed Atta på Kiwi.

Det hele har fått meg til å tenke på noe underlig jeg fikk øye på på en buss i Norge for noen år siden. Noen hadde risset inn to symboler i askebegeret i setet foran meg. Det så ut som de var risset inn med samme verktøy, kanskje en lommekniv, kanskje et skrujern. Det ene symbolet var en a i en sirkel, anarkismens. Det andre symbolet var et hakekors, nazismens hakekors. Skal jeg tippe var det en ung gutt som risset dem begge inn. Jeg har også sett hakekors skåret inn i treverk og malt på murer i min egen hjemkommune, en liten fjordkommune på Vestlandet, med ikke mye over to tusen innbyggere. Jeg tror ikke det er mange nazister der. Jeg tviler på at nazister fra Bergen har tatt turen for å spraye i busskurene. Likevel tegner noen hakekors. Er du ung og tøff, og har en pappa som snakker stygt om innvandrere, er det kanskje et nærliggende ungdomsopprør, selv om du egentlig ikke mener noe som helst med det?

Men hva om du er ung og tøff, og bor et sted der de aller fleste – eller i det minste veldig mange - snakker stygt om innvandrere? Der marokkanere er dritt? Hva om du er ung og tøff og lever i et land der et stort politisk parti, det største, konsekvent omtaler innvandrere som et problem, og hva om partiet sender ut propaganda med karikaturer av de samme innvandrerne, både i form av tekst og i form av bilder? Hva om du lever et sted hvor det er vanlig å si «Jeg er ikke rasist, men...»? Hva om du lever i et land der folk hvis foreldre ble født der likevel omtales som «fremmede»? Hvor lang er veien fra å tegne hakekors og ikke mene noe med det til å tegne hakekors og mene noe med det?