Er pressen kjøpt og betalt – eller likegyldig?

De utbroderende beskrivelsene av skipets herligheter, må ha fått noen hver til å spørre seg om dette er journalistikk. Et tilsynelatende samlet pressekorps, tydelig anført av VG Nett og NRK Østlandssendingen, henga seg til ukritisk lovprisning av dette havets paradis. Se dette videoklippet hos VG Nett, og døm selv.

Nå skal det naturligvis ikke være slik at pressen på død og liv må grave frem møkk der det hovedsakelig er positive ting å melde, men her har mediene latt seg bruke i et nøye orkestrert PR-stunt av den typen det er langt mellom. Man må nesten spørre seg om ikke redaksjonene har hatt den minste anfektelse. Det skulle i alle fall ha vært moro å se loggen for trafikken på RCCLs booking-telefon umiddelbart etter de respektive innslagene.

Balansert journalistikk er en utdøende kunstform. Altfor ofte ser vi at journalister enten skal ta næringslivet og autoritetene, med mer eller mindre interessante ”avsløringer” til følge – eller så lar vi oss kjøpe ukritisk. Det blir lengre og lengre mellom de objektive, som er kritisk der det trengs, og som ærer den som æres bør.

Tilfellet ”Freedom of the Seas” er kanskje spesielt. I sin tid var det blant annet pressens oppgave å bidra til å bygge nasjonen. Gamle Filmavisen-klipp legger for dagen en ukritisk lovprisning av alt som var norsk. Slike grep var nok nødvendige den gang dugnadsmentaliteten preget høy som lav, i et fellesløft, der statsmakt, presse, næringsliv og befolkningen som sådan gjorde felles sak. Samtlige var bestanddeler av den samme organismen.

Det er selvfølgelig ikke min sak å hevde at pressen enten skal være slik eller slik. Aviser som er kjøpt og betalt av næringslivet, er helt ok for meg, så lenge jeg vet at det er slik det forholder seg. Rett nok ville jeg ikke ha funnet det synderlig interessant å lese dem, men det må være lov å erkjenne deres eksistensberettigelse.

Aviser man kan stole på derimot, hvor finner vi dem? De fins nok, men jeg er redd stadig flere av dem ser seg tvunget til presseetisk prostitusjon. Selv NRKs sponsorplakater reiser tvil om statskanalens objektivitet. Den massive dekningen av onsdagens skipsanløp, først i Østlandssendingen, så etterfulgt av Dagsrevyen, gir grunnlag for undring.

Så tilbake til Arnhild Skre. I sin kommentar tar hun for seg den gamle avisredaktøren Ola Thommessens biografi (VG-redaktør fra 1876 til 1910). I 1910 ”tok han sin flosshatt og gikk,” fordi Verdens Gang-styret forlangte å få bestemme antallet redaksjonelle sider, i den hensikt å spare papir – til fordel for annonsesidene.

I dag er det ikke lenger så godt å vite hvilke sider som er betalt, og hvilke som ikke er det. Kanskje kan Christopher Hals Gylseths Thommessen-biografi bidra til å blåse liv i en presseetisk debatt. Den trengs.

Opprinnelig publisert 27.04.2006