Leserne vil ha journalistikken tilbake

I en kommentar i egen avis torsdag, skriver Aftenpostens debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås at papiravisene må møte konkurransen fra blogger og uavhengige nettmedier gjennom å skrive og redigere bedre, og dessuten ved å parallellpublisere i flere kanaler; papir, nett og TV samtidig – og det har han til dels rett i.

Men hva om det ikke nødvendigvis er selve standarden på den skrevne/formidlede journalistikken som driver brukerne til alternative kilder? Kan det tenkes at leserne for en stor del lokkes av alternativt stoffvalg, nye vinklinger – og det faktum blott at nyhetskanalen ikke tilhører det mediale establishment?

Jeg har vært innom problemstillingen i en rekke tidligere artikler, men det tåler gjentagelse. Den etablerte pressen er blitt generelle, kommersielt funderte medieforetak snarere enn rene nyhetsformidlere, der infotainment går hånd i hånd med de tunge reportasjene. Imidlertid fungerer det nå engang slik på nett at underholdning drar flere lesere enn harde nyheter. Det fører med seg nye redaksjonelle prioriteringer. Publikumsmagnetene plasseres i økende grad ”over bretten”, som det het i papirtiden, mens de regulære nyhetene danderes i en merkantilt profitabel miks, rørt sammen med trend- og forbrukerstoff, sport, spelske reality-omtaler og alt som ellers måtte vurderes tilstrekkelig spektakulært. Det gjør leseøvelsen til en slitsom foreteelse for dem av oss som helst så at skottene mellom nyheter og ukebladstoff var blitt opprettholdt.

Misforstå meg endelig ikke: ukebladenes verdi må ikke underkjennes. De tjener sin misjon, liksom avisene burde, og har sin selvsagte plass i et segment av bladfloraen, der avisene ikke har noen verdens ting å bestille.

Det må være en grunn til at Depesjer i forrige måned kunne skilte med 9600 unike brukere, uten noen form for markedsføring. Uten økonomiske midler overhodet, når sant først skal sies.

Nettkrig i emning

Knut Olav Åmås’ artikkel ser ut til å sammenfalle med visse strategiske grep hos tanta i Biskop Gunnerus’ gate. Straks Schibsted hadde solgt seg ut av TV 2 i høst, ble det klart at konsernet går svanger med planer om sin egen TV-satsning. Over noen år nå har Aftenposten på nett, som VG Nett, gradvis utvidet sortimentet av korte videoreportasjer. Avisen er alt i gang med prøvesendinger via utvalgte kabel-TV-selskaper. Og sannelig ser jeg ikke nå at Aftenposten Multimedia etterlyser:

• Prosjektleder
• Forretningsutvikler/prosjektleder til Forbruker.no
• Webutvikler/Javautvikler
• Webdesigner
• Mobilansvarlig
• Produktgjeter
• Tre allround nyhetsjournalister (Aftenposten.no)
• Nyhetsjournalist, utenriks (Aftenposten.no)
• Nyhetsjournalist, sport (Aftenposten.no)
• Redaksjonsassistent (80 prosent)
• Reisejournalist (Forbruker.no)
• Privatøkonomi (vikariat)
• Nyhetsjournalist (Hyttemag.no/Forbruker.no)
• To videojournalister
• Produsent

Og det på toppen av de 70 ansatte Aftenposten-datteren hadde per 2005, med en årlig omsetning på 71 millioner norske penger. Aftenposten Multimedia utgir for tiden Aftenposten.no, Oslopuls.no, Forbruker.no, Golf.no, Aguiden.no og E24.no (sistnevnte sammen med VG Multimedia).

Fortsatt behov for ”tunge” nyheter

Var det ikke for at Depesjer tegner til å kunne bli et spennende alternativ til de etablerte mediehusene, kunne jeg fort fristes til å søke en av stillingene hos min gamle arbeidsgiver, for det kan ikke være mye tvil om at Aftenposten mener alvor med satsningen sin. Men nå lyver jeg. En minst like vektig grunn er den manglende motivasjonen for å inngå i et medium som, nettopp av hensyn til inntektene, vil bli stadig mer populær i formen. Ære være populismen, men la oss samtidig erkjenne at det også fins individer som ikke kjenner seg hjemme i den.

Når publikum etterlyser underholdning, må nødvendigvis de avisene som ønsker å tjene gode penger tilby just det. Vi snakker markedsøkonomisk grunnpensum nå. Likevel: Når avisene slåss om å tekkes folk flest, oppstår det et vakuum i den tunge enden av spekteret. Et som ikke nødvendigvis fylles av de pseudo-akademiske alternativene, som Morgenbladet og Le Monde Diplomatique. Den avisen som lanserer et tilbud for å pleie også det segmentet, vil ha sikret seg en ikke uvesentlig del av nyhetsforbrukerne. Nå er det naturligvis det vi forsøker med Depesjer, som, når nødvendig kapitalbase er på plass, vil nå ut til atskillig flere enn dagens skarve 10.000.

Når Åmås i sin overskrift spør om leserne er lei journalistikk, må svaret bli et rungende nei. Men vi vil komme til å se fremveksten av alternativer, av hvilke blogger og borgerjournalistiske aviser kun utgjør to. Wiki-baserte medier og sosiale nettverk er også i sterk vekst. Som Åmås selv påpeker, er det en viss fare forbundet med å stole på brukernes egne vurderinger av etikk og fakta, men jeg tror all erfaring så langt har vist at vi som lesere har vært nødt til å utvise kildekritikk også når vi leser etablerte aviser. For fremtiden må vi påregne å skjerpe den kritikken, og være oss bevisst hvilke kilder som etablerer tradisjon for etterrettelighet.

Multiplattforms-mediene

Mediehus som simultandistribuerer sine nyheter via forskjellige kanaler er ikke lenger fremtidsmusikk. De ti siste årene har papiravisenes egne nettaviser sørget for å holde oss oppdatert til siste minutt. Papiravisene viste seg fort håpløst akterutseilte i konkurransen om de ferskeste sakene. Derfor ble det snart viktig for avisene å tviholde på de eksklusive sakene frem til papirutgaven gikk i pressa. Men nå kan det se ut til at selv den barrièren forsvinner.

For noen måneder siden lanserte britiske The Guardian den digitale papirutgaven G24, en PDF-versjon av avisen, som oppdateres hvert kvarter, og kan lastes ned og skrives ut for lesning på vei til og fra jobb. The New York Times er også på banen med en betaversjon av papirutgaven på nett, som betinger nedlastning av en egen Times Reader. I et intervju med Dagbladet.no i oktober tok The Guardians journalist og nettekspert Ben Hammersley til orde for at avishusene i større grad må etterape kringkastere som BBC og CNN, og satse på 24-timers distribusjon av nyheter.

- Før var vi en papiravis som hadde en webside. Nå er vi en webavis som trykkes på papir en gang i døgnet. Snart er vi en 24-timers nyhetstjeneste som publiserer i alle tilgjengelige kanaler, sa han til avisen, og istemmer dermed Knut Olav Åmås’ mantra.

Blir ikke papiravisenes død

Det vil ennå gå en generasjon eller to før behovet for å fornemme teksturen av papir mellom fingrene helt forsvinner, men etter hvert som utviklingen av digitalt papir skrider frem, skal vi ikke se bort fra at selve papiravis-begrepet står overfor en redefinering. Vi vil se et fortsatt behov for papiravisens journalistiske kvaliteter, men journalistikken avhenger ikke av materialet den er trykt på.

I papiravisenes tid snakket man om tre vesentlige, kostnadsdrivende p-er, så vidt jeg husker Paper, Print/press og Post (distribusjon). I våre dager utgjør journalistene selv den vesentligste kostnadsfaktoren, og nå er det den som står for tur.

Medienes ensretting

Tendensen har vært tydelig over flere år. Papiravisene har foretatt store kutt i redaksjonsbudsjettene, med påfølgende nedbemanning til følge, uten at samme trend har gjort seg gjeldende i nettutgavene, som, ulikt papirutgavene, har vært gjenstand for økte inntekter siden årtusenskiftet. Det siste virkemiddelet nå er samkjøring av redaksjonelle tjenester, slik vi ser det i økonomiavisene E24 og NA24. Førstnevnte et samarbeid mellom økonomiredaksjonene i VG og Aftenposten, sistnevnte mellom TV 2, en rekke regionaviser og fagtidsskrifter. Fenomenet vil i siste instans resultere i at deltageravisene ikke lenger behøver egne fagredaksjoner, med det til følge at tilfanget på alternative kilder reduseres til et lite knippe.

Etter hvert som Mecom, MediaNorge og A-pressen rendyrker sine redaksjonelle samkjøringer, blir vi sittende tilbake med et fattigslig mediebilde. For la det ikke være tvil om at nettopp de tre aktørene helt vil dominere norsk nyhetsformidling i årene som kommer, med tre forskjellige outlets i forskjellig innpakning. Det fins en anvendelig engelsk frase for slikt, og jeg tror ikke leserne på sikt faller for grepet.

Dermed utkrystalliseres et tydeligere behov for alternative kilder, noe som naturligvis bereder grunnen for aviser som Depesjer, for borgerjournalistiske initiativer og, i noen grad, for etterrettelige blogger. Mye fordi journalistikken, slik vi en gang kjente den, drukner i uvesentligheter.

Derfor, for igjen å svare på Åmås’ kanskje retoriske spørsmål: Er leserne lei journalistikk? Feil problemstilling, tror jeg. Sannsynligvis vil de heller ha den tilbake.