Solen går ned i Berbistan

Berberne, eller chleuh på marokkansk, ble kolonisert av araberne. Med islamiseringen ble Nord-Afrika arabisert. Mange ble indoktrinert til arabiserte berbere. Araberne har hatt rikelig med virkemidler tilgjengelig for å holde berberne i sjakk, blant annet ved manipulasjon av historien, assimilering og ved å styrke arabisk nasjonalisme.

På 700-tallet invaderte 200.000 arabere middelhavslandene. Araberne kom til området for å islamisere nye landområder. De brakte med seg et konglomerat av markante tradisjoner, skikker, kultur, islam og det arabiske språket. Utvidet videre horisonten med vakker poesi, uoppdaget kunst og avansert vitenskap. Siden har maktspillet vært dominert av araberne. Berberne ble raskt erobret. Islam gjorde utslaget for en raskere normalisering av spenningsforholdet mellom araberne og berberne. Islam distingverte seg og ble diplomatiets språk mellom dem.

Marokko er ikke et eksepsjonelt land i forhold til arabisk påvirkning. I Marokkos grunnlov er islam statens religion og arabisk det offisielle språket. Merkverdig er det når berbisk ikke er nevnt med ett eneste ord. Et titalls andre land ble også språklig assimilert. Berbere er et urfolk, som ble erobret i sitt eget land. Andre nærliggende eksempler vi kjenner godt fra før, er eskimoer, indianere og samene.

Det er vanskelig å konkludere om hvor mange berbere det er i dag. Det eksisterer forskjellige statistikker. De fleste av disse faller enten på et ekstremt høyt eller et meget lavt tall. Et korrekt antall kan være alt fra elleve millioner til 50 millioner på verdensbasis. Et sted innenfor denne rammen befinner sannheten seg. Det er flere årsaker til usikkerheten i forhold til antallet. En grunn er at det er vanskeligere å definere en berber. Arabere og berbere er i dag mer oppblandet. Videre forekommer det at foreldre på landsbygda ikke registrerer sitt barn etter fødsel. Og til slutt har grunnen muligens opphav i en psykologisk forklaring. Jo færre berbere det er på papiret, desto større sosialt og kulturelt overtak har araberne. Noe uklart er også antall berbere i Marokko. Bortimot halvparten av hvert folkeslag. Berberne i Marokko er hovedsakelig rifkabyler.

Det er ingen markante genetiske forskjeller mellom marokkanske arabere og marokkanske berbere. Men et typisk særtrekk er at berberne er lysere i huden, men dette er også avhengig av hvor i landet de er bosatt. I oppblandede områder blir det stadig vanskeligere å skille en araber fra en berber.

Marokko er et turistvennlig, åpent land med andre folkeslag. Landet har gjennom historien evnet å leve i sameksistens med andre folkegrupper, som jøder, fønikere, karthagere og romere. En gedigen smeltedigel av ulike kulturer. I dag er befolkningssammensetningen annerledes, med arabere, berbere, europeere og afrikanere i et tilsynelatende fredelig samfunn.

Videre er landet bilingvistisk, hvor arabisk er det offisielle språket. I tillegg snakkes berbisk, - som er kalt tamazight - fransk, spansk og engelsk. Fransk er Marokkos uoffisielle andrespråk. Fransk er valgt foran berbisk. Det vekker sterke reaksjoner at berbisk ikke engang har fått status som landets uoffisielle andrespråk. Det er krefter i bevegelse for en likeverdig status som arabisk.

Berberne har siden erobringen bosatt seg i fjell-, ørken- og jordbruksområder. For det meste i landsbysamfunn. Berberne har alltid separert seg fra storsamfunnet i ”egne” samfunn. Dette har ført til opprettholdelse av en sterkere tilhørighet til berbisk kultur og språk. Separasjonen ble til av en viss gjensidighet. Samtidig som araberne stilte krav til deltakelse i samfunnet, søkte berberne seg vekk for å leve atskilt. I dag er tendensen at flere og flere berbere flytter fra tradisjonelle tilholdssteder, landsbyer, til byer på grunn av sosiale og økonomiske årsaker. I byene møter de nå enda sterkere arabisk innflytelse. Overgangen fra det rurale til det urbane er ikke et ukjent fenomen. Imidlertid er det fortsatt mange som lever i små, isolerte samfunn. De første store folkeforflytningene fra landsbygdene til byene derimot, foregikk til Europa.

Berberne har lenge kjempet en kulturell overlevelseskamp. Også arabisk kultur er i dag, som følge av impulser fra en rekke land, i ferd med å bli gjennomsyret av andre kulturinntrykk.
Men berberkulturen har lenge vært under krav om forandring. Det er allment kjent at kultur er dynamisk og konstant under forandring. Men forandringene har derimot ikke funnet sted på grunn av en naturlig samfunnsutvikling, snarere av en assimileringspolitikk. Noen berbere er godt assimilert i den arabiskdominerte kulturen, mens berbere som har hatt tilhold i fjell- og ørkenområder, har sluppet unna dette voldsomme trykket. Arabiseringspolitikken tok sikte på å forandre berbernes grunnverdier. Politikken har virket mot sin hensikt, og økt motstanden ytterligere. Gode stater skiller seg fra mindre vellykkede stater ved at alle grupper innenfor landets grenser lever i sameksistens, med ulik rett til utfoldelse. Alle mennesker er ulike.

Styresmaktene har tidligere gått halvhjertet inn på berberspørsmålet. Regjeringen har også, i tide og utide, revitalisert arabisk nasjonalisme for å blokkere ethvert forsøk på sette berberspørsmålet på dagsordenen - en slags konfrontasjonsflukt. Marokko er en samlet og stabil enhet med felles konge og ett flagg. Hans Majestet er en samlende person, som figurerer med stor troverdighet og autoritet. Hans Majestet kong Muhammed VI har belyst berberspørsmålet i en ny og optimistisk retning. Kongen har markert seg med et høyt energinivå til å pleie berbisk historie og kultur. Myndighetene har tidligere ført en fast og rigorøs linje. Landet har ikke vært særegent på dette området. Fremgangen er synlig, bare for noen år tilbake var ikke dette realiserbart. Handlingen vil gi håp og vise vei for nye generasjoner.

Onde tunger vil ha det til at dype motsetninger er under utvikling, på randen av en stor eksplosjon. Påstanden har ingen rot i realitetene. Derimot kan denne holdningen skyldes konflikten som har en helt annen form i nabolandet Algerie. Mange mishagsytringer har kommet fram fra radikale på begge sider. Tilspissingen av konflikten i Algerie, mellom arabere og berbere, er dramatisk og destabiliserende i forhold til nabolandene. Regimet i Algerie har vist en urovekkende fremferd overfor berberne. Til tross for en nær geografisk beliggenhet, er det langt fra riktig å trekke paralleller til Algerie. Mens det algeriske regimet distanserer seg fra berberbefolkningen sin, driver marokkanske myndigheter med tillitsbygging. Skillelinjene hardner ikke til. Tvert om ser vi et sammenfallende syn på det å løfte Marokko sammen til nye høyder. Algeriske myndigheter legger makt bak kravene. Konsekvensene av dette er at støynivået og avstanden mellom dem øker. I et lengre perspektiv vil regimet i Algerie tape terreng, nasjonalt og globalt. I verste fall kan konflikten spre seg til andre berbiskbefolkede land.

Araberne har en veldefinert posisjon i samfunnet, og berberne er et resultat av dette. Gjennom 1300 år har den arabiske makteliten i Marokko bestemt fasongen på landet. De har aldri vist vilje til å bifalle berbernes krav, for det ville blitt oppfattet som å kapitulere til berbisk kultur og språk. Det er store forventninger til forbedringer. Regjeringen har satt seg vanskelige, men overkommelige mål om at tamazight skal bli undervist i alle skolene i landet innen kort tid. Til nå har opplæringsspråket i skolen kun vært på arabisk og fransk. Grunnlaget for deltakelse i et flerkulturelt samfunn må legges i barne- og ungdomsårene. En arena for tillitsbygging og kunnskapsformidling. Videre må språklige, kulturelle og utdanningsmessige rettigheter bli styrket. Ting er i bevegelse, det gjenstår å se om utdanningsinstitusjoner og andre offentlige institusjoner fortsatt forblir arabiskdominerte. Marokko har tatt enorme steg, fremlagt progressive forslag og implementert mange i praksis på kort tid. Styresmaktene har begynt å se på berberne som en ressurs, ikke en tung byrde for landet.

For å forene og bygge tillit mellom arabere og berbere, må landet sette betydelig fokus på idealer som likeverd, like rettigheter, likestilling og mangfold. Hvis Marokko har ambisjoner om å fremstå som et sivilisert land, må områdene demokrati og menneskerettigheter styrkes. I dag ligger forholdene til rette for en mer pragmatisk politikk, det er den eneste måten å fjerne barrierer på. Det har skjedd store endringer. Samfunnet strekker seg langt for å kvitte seg med ”vi” og ”de” - mentaliteten. Marokko er et flerkulturelt samfunn med modifikasjoner. Et storsamfunn må representere hele spekteret av befolkningen på tvers av kultur og tradisjoner.

Det finnes mange redskaper i verktøykassa, men myndighetene er i villrede hva gjelder hvilket redskap til hvilket problem. De mest kjente og brukte tilpasningsverktøyene er integrering, segregering og assimilering. Assimilering har lenge vært utøvet på berberne. Assimileringspolitikk, også kalt arabiseringspolitikk, er en politikk som fortsatt dominerer det politiske landskapet. Marokkos historie bygger på assimilering av berberne – arabiserte berbere. Segregering er delvis gjennomført, hvor berberne selv valgte å flytte på seg, til ”egne” landsbyer og byer i fjell- og ørkenområder, og ved at araberne stilte urimelige krav til deltakelse. Integrering er på sett og vis et uprøvd verktøy. Et balansepunkt på å følge samfunnets gjeldende spilleregler, i samspill med å beholde forfedrenes kulturelle og etniske arv. Prosessen foregår skrittvis. Disse er fremtredende i en merkverdig kombinasjon av alle tre.

Berberne har uttrykt ønske om å få delta i et samarbeid på egne premisser. De krever respekt for sin egenart og likeverd. Viktige institusjoner må gjenspeile det kulturelle og språklige mangfoldet. Det er fortsatt mange uløste problemer i samfunnets politiske, økonomiske og sosiale struktur.

Regjeringen har ikke vist seg spesielt egnet til å skape verdier i berbiskdominerte områder. Administrasjonen må ta innover seg at å gi statlige støtteordninger vil skape tillit til politikerne. Og de allerede knappe ressurser er urettferdig fordelt i befolkningen. Til tross for ulempene, har berberne maktet å få berbiskdominerte områder til blomstre. Det er flere årsaker til dette. For det første sender marokkanere milliarder fra utlandet. For det andre har forretninger med de to spanske enklavene, Melilla og Ceuta i fastlandet Marokko, gjort livssituasjonen bedre. Og til slutt kan noe være basert på hasjsmugling. Alt dette har gitt berberne mer penger mellom hendene. Totalt sett opplever landet bedre tider. Den økonomiske velstanden berører flere mennesker i dag enn tidligere, ikke bare arabere. Etter hvert vil berberne utgjøre en naturlig del av samfunnet.

Sysselsetting må være en viktig satsningsområde. En årsak til splittelse er arbeidsløshet. Arbeidsløsheten er totalt sett større blant berbere enn arabere. I offentlig sektor er araberne overrepresentert. Arbeidsløshet er en betydelig og økende faktor i spenningsbildet gjennom hele Nord-Afrika. En gruppe i samfunnet skal ikke på egen hånd råde over ressurser og kontrollere viktige institusjoner. Det fører til ubalanse.

Styresmaktene har mye lærdom å hente fra erfaringene norske myndigheter har gjort seg med hensyn til samene. Norske myndigheter har søkt å avklare forholdet til sin egen etniske gruppe, samene. Norge forsøkte lenge å assimilere samene. Norge har skiftet til å involvere samene i alle deler av samfunnet, samtidig som samenes kultur og identitet ble ivaretatt.

Marokko bør oppnevne et særskilt sakkyndig utvalg, som skal vurdere berbernes rettsstilling, slik Sametinget fungerer i Norge. Et slags overvåkningsorgan med gjennomslagskraft og legitimitet. Ut fra marokkansk, politisk struktur vil et egnet navn være Berberforsamling. Etter århundrer med tvangsassimilering er løsningen å opprette en Berberforsamling, en kanal for dialog og påvirkning mot regjering og parlament. Berberforsamlingen må ha medinnflytelse i alle saker som direkte angår de. Berberforsamlingen blir kun rådgivende, et forum for å arbeide, sikre og utvikle språket og kulturen samt å knytte tettere bånd til styresmaktene. Berberforsmalingen blir en garanti for videreføringen av kulturarven.

En brikke som må være på plass er berbernes selvstyre. De trenger selvstyre. Dette kan gjennomføres ved opprettelse av en berbervalgt Berberforsmaling, for å garantere at deres interesser blir ivaretatt. Berbere krever ikke særbehandling, men likebehandling. Gjennom århundrer med utilstrekkelighet, vil opplegget løse alle knuter. Berberne krever bestemmelsesrett. Full bestemmelsesmyndighet vil sikre og bevare berbernes språk og identitet. Selvbestemmelsesrett er ikke løsrivelse. Begrepet betyr heller ikke en gradvis selvstendig stat innenfor staten. Vi må ikke sette likhetstegn mellom selvstyre og løsrivelse. Selvstyre er løsningen på et vedvarende problem. Regjeringen har konsekvent unnlatt å ta opp dette temaet. Selvstyre vil i sterkere grad bidra til bevaringen av kulturarven. Det er klart at mange ser på berbernes selvbestemmelseskrav som en seriøs utfordrer til det nasjonale fellesskapet, trussel mot arabisk nasjonalisme.

Marokko vil fortsatt være en enhetlig, territoriell stat. I tillegg vil nasjonen stå sterkere samlet, i kraft av åpenhet og diversitet.

Videre kan marokkanske myndigheter styrke berbernes politiske rettigheter i konstitusjonen, opprette en egen berberlov, etablere sterke, berbiske institusjoner. Etter hvert, og hvis mulig, et minimumskrav til sammensetningen av regjeringen. Og siden det er et titalls land med berbisk befolkning, kan berberspørsmålet i plenum styrkes og drøftes på tvers av landegrensene, slik også samene har fått i stand.

Arabere og berbere må sammen synke ned i grublerier om fremtiden. Alle er innforstått med at Marokko aldri kan tilbakevende til tiden før år 710, heller ikke tiden etter. Det er en forholdsvis samstemt oppfatning. Det usagte og selvsagte ble til ord en gang:

”Vi har ansvar ikke bare for det vi gjør, men også for det vi unnlater å gjøre”. Ballen ligger hos styresmaktene.