Et spørsmål om ære

Baksaaas hevder å ha sitt på det tørre, juridisk betraktet. Jeg tror ikke det kan være mye tvil om at han har rett i det. I intensjonsavtalen mellom Telenor og Grameen TeleCom står blant annet dette å lese:

”Det er TNIs intensjon å redusere sin andel i selskapet til under 35,0 prosent innen seks år etter selskapsdannelsen.” TNI er forkortelse for Telenor Invest.

En gang i tiden var et ord et ord, og et håndtrykk et håndtrykk, også her hos oss. Blant idealister som Muhammad Yunus og hans fattige, foretaksomme kvinner, er det nok fremdeles slik. Det er med det som utgangspunkt Yunus er å tolke.

At fredsprisvinneren nå slås til bakken av erkjennelsen om at fredsnasjonen Norge er blottet for ære, er det lett å forstå.

Det er et svært ord, ære. Svulstig – og noe vi forbinder med svunne tider og andre kulturer. Vi vegrer oss gjerne for å ta det i vår munn, men alt hva det innebærer burde fortsatt være gangbar vare. Det skulle ha vært mulig å ta en mann på ordet, stole på hans ærlige intensjoner og oppriktige håndtrykk, men slik er det jo ikke. Det er derfor advokatene har så gode tider i den vestlige verden. Avtaler brytes over lave sko, uten tanke for hvilke konsekvenser det måtte ha for den annen part.

Hvis en rundt formulert intensjonsavtale, som kan oppfattes forbindtlig, ikke er verdt papiret det er skrevet på, hvorfor signere den overhodet? En signatur bør vel bety noe? I motsatt fall bør fenomentet intensjonsavtaler avskaffes. Gå rett på det forbindtlige.

Jon Fredrik Baksaas og Muhammad Yunus møttes hos Telenor i dag tidlig. Møter mellom ærekjære og uhederlige er alltid et interessant skue. En TV-overføring skulle ikke ha vært meg imot.

På den annen side kan det kanskje tenkes at Telenor tar fornuften fangen. Naturligvis fjerner det ikke det faktum at konsernet så langt har opptrådt uhederlig, som seg hør og bør i vestlig næringsliv, men det er fortsatt mulig å redde noen stumper – ikke minst som en gest i anledning morgendagens store begivenhet. Om ikke (gjen)opprettelsen av Telenors ære er av betydning, ville PR-verdien slett ikke ha vært uvesentlig.

For dét begrepet fins angivelig fortsatt i business-vokabularet.

Ellers må vi bare avfinne oss med at avtaler mellom hederlige og uhederlige nå engang skaper grobunn for konflikt. Hadde Telenor ment det de sa i intensjonsavtalen, ville problemet ha vært ikke-eksisterende. Etter lovens bokstav kan man imidlertid holde på slik. Dermed reises et langt mer komplekst spørsmål:

Bør lovverket gi rom for, sågar stimulere til, uhederlighet?