Bush' uløselige kattepine

Uføret George W. Bush junior nå har navigert seg uti, ligner til forveksling det Richard Millhouse Nixon befant seg i. da han ved inngangen til 70-tallet verken hadde utsikter til å vinne Vietnam-krigen eller gjøre retrett uten å tape ansikt. Som Nixon, har president Bush lagt så mye prestisje ned i sitt personlige felttog, at det må gå galt, samme hva han gjør.

Det som fra før av fantes av nødvendig infrastruktur i Irak, har presidenten egenhendig sørget for å rive. Nødvendige instanser, funksjoner, spilleregler og den enhet som må ligge til grunn for enhver statsdannelse, glimrer også med sitt fravær i det som er igjen av fordums Irak. For å si det enkelt, er jeg viss på at én frase kverner repetitivt i George W. Bush’ hode;

Damned if I do, damned if I don’t.<

Just det er også en kattepine som vil følge presidenten til han fratrer, før eller etter endt presidentperiode. For velger han å bli stående i Irak, får han se flere My Lai-repriser i tiden som kommer. Trekker han seg ut, har han forårsaket full kollaps i en stor, arabisk nasjon, som er viktig både strategisk og i kraft av sine naturressurser – eller olje*, for å være mer presis. Et umulig alternativ, selvfølgelig.

Problemet er naturligvis at USA ikke kan tillate seg flere skampletter, i form av slike som uvegerlig oppstår når umotiverte soldater av varierende kvalitet må tilbringe tid i et land de ønsker seg bort fra. De er omgitt av potensielle farer, som påfører dem akutt angst, bare ved synet av en gammel araber med stokk, til forveksling lik en Kalasjnikov. Det er slikt stoff blodbad er laget av, og det er nå de begynner, etter tre års stridsutmattelse.

Å se storebror vri seg slik, gjør oss småsøsken engstelige også, men det føles feil å sitte her med harmdirrende pekefingre, uten i det minste å ha prøvd seg på et lite forslag.

Så langt det er mulig å bedømme, foreligger i alle fall ett farbart alternativ. Det vil innebære amerikansk fallitt, men er samtidig slikt som skiller virkelige statsmenn fra røkla: George W. Bush junior må be FN overta ansvaret for Iraks gjenreisning, med en fredsskapende styrke, sammensatt slik at stabile arabiske nasjoner får en fremtredende rolle. Dette siste blir et springende punkt, siden muslimer for en stor del er demonisert i andre kulturer.

Som tingene nå står, er det vanskelig å se et slikt scenarium realiseres. Tilbake til Catch 22, med andre ord.

Hva så med Al Gore? Selv de mest innbitte skeptikere skjønner at han peiler seg inn på neste presidentvalg. I så fall må han dempe retorikken. Med mindre han altså er inne på noe. Noen vil kanskje til og med hevde at det er på tide at han omsider får det presidentembetet han vant ved årtusenskiftet.

*Jeg er sikkert ikke den eneste som kjenner en rykning ved lyden av kombinasjonen olje, Bush og Irak.

Opprinnelig publisert 01.06.2006