Irak behøver en stabiliserende Saddam light

Irak er per dags dato en mislykket stat. Sentralmyndighetene har kontroll over ubetydelige territorier. Regjeringen i Bagdad blir oppfattet som nikkedukker for okkupasjonsmakten. Volden tiltar i styrke og drapstallene stiger. Irakiske politi- og sikkerhetsstyrker er infiltrert av militser og dødspatruljer. Alt dette kjennetegner en fallert stat.

I begynnelsen av krigen var angrepene rettet mot okkupasjonsstyrkene. Nå er alle legitime målskiver. Det er blitt en territoriell, religiøs og etnisk konflikt. Befolkningen har sin lojalitet til militser, islamister og opprørsstyrker. Situasjonsbildet er krystallklart, det pågår etnisk rensing. Å tegne et annet bilde av virkeligheten er rett og slett en hån mot vårt intellekt.

Samfunnsgruppene har allerede stykket opp landet i tre geografiske områder, et sjiamuslimsk i sør, sunnimuslimske arabere rundt Bagdad og i den vestlige delen av landet, og et selvstyrt kurdisk område i nord. Først er de enten sunnimuslimer, sjiamuslimer eller kurdere, dernest irakere.

I kjølvannet av invasjonen har det dukket opp flere maktpersoner med ambisjoner om å bli den nye ubestridte lederen. De har klare diktatoriske trekk. Se på sjiamuslimske ledere som Abd al-Aziz al-Hakim og Muqtada al-Sadr, med kontroll over hver sin milits. I tillegg inngår partiene deres i den politiske prosessen. De har allerede satt sitt preg på samfunnet, ikke minst fordi sunniarabere valgte å boikotte alle valg.

Hva er løsningen? Først må koalisjonsstyrkene erkjenne at de er en del av problemet, ikke løsningen. Amerikanernes nærvær gir næring til opprørerne. Deretter må USA sette en dato for tilbaketrekking. Det er stor sannsynlighet for at det vil føre til en ytterligere eskalering av borgerkrigen. For å unngå full borgerkrig, hva nå dét enn er, er det viktig å gjeninnsette et diktaturlignende styre. Det blir et nederlag av dimensjoner, siden demokrati ble fremsatt som en av hovedgrunnene for invasjonen. Og hva så med de menneskelige ressursene, som ble ofret for å omgjøre Irak fra diktatur til ”kvasi-demokrati”.

Saddam var utvilsomt en morderisk diktator. Men Saddam, i motsetning til USA, sørget for at den vanlige iraker kunne leve i sikkerhet, ha nok mat og vann. Livet var imidlertid vanskelig, særskilt på grunnlag av FN-sanksjonene, som svekket landets økonomi. I dag er situasjonen kritisk, det er knapphet på basisvarer, voksende korrupsjon og betraktelig mer vold.

Under Saddam var motsetninger mellom trossamfunn og religion tonet ned, riktignok med makt, og ikke minst på bakgrunn av sekularisering. Legger en sammen pro- og kontra-argumenter i et forsøk på se om det var bedre under Saddam eller i et post-Saddam-Irak, er det fristende å erklære Saddam som vinner. Men ut fra politisk korrekthet vil svaret alltid bli at alt er bedre enn diktatur.

Å rasle med sablene er aldri løsningen. USAs regimeskiftepolitikk har resultert i mer terror og et borgerkrigsherjet Irak. Det er ikke lett å bytte ut diktatur med demokrati uten at det får relativt store konsekvenser. Demokrati må initieres nedenfra, ikke ovenfra eller utenfra. Det er faktisk mulig å lære av historien. En god parallell til Irak-krigen er Vietnam. USA invaderte landet for å redde et svakt demokrati i Sør-Vietnam fra det kommunistiske Nord-Vietnam. Intervensjonen førte etter hvert til at Sør-Vietnam ble integrert i det kommunistiske nord. Demokratier bør ikke invadere totalitære stater. Dessuten gir ekstern og/eller intern innblanding oftest motsatt effekt.

Et slags ”mykere” diktatur er redningen. Det er muligens ikke riktig å snakke om et gjennomgående diktatur, men en diktaturlignende styringsform. Ikke en diktator, men en sterk leder. Det er oppskriften for dagens Irak.

Filosofen Thomas Hobbes skrev i Leviathan i 1651, at menneskets grunnleggende behov for trygghet best kunne ivaretas under autoritært styre. Hobbes understreker betydningen av frykt for å holde samfunnet samlet. Frykt gir befolkningen disiplin. Irak trenger en jernmann og et lederemne med visjon om å unngå fragmentering.

Når man bygger opp en nasjon er det viktig med lederskap. I oppbyggingsprosessen består lederskapet av få personer. Opp gjennom historien er nasjoner blitt bygget opp av en eller få, ikke av konsensus.

En grunnleggende årsak til statssammenbruddet, i tillegg til okkupasjonen, er bortfallet av Saddam Hussein. Han holdt landet samlet med makt. Det er behov for lederskap i et ikke-fungerende og ubesluttsomt demokrati. Det er viktig å innsette en sterk leder. Når sikkerhet og stabilitet er på plass, bare da kan landet innføre demokrati.

Det kan ikke eksistere demokrati i et land som er okkupert. Videre er det ingen aktør med vilje og evne til å drive frem demokratiseringsprosessen. Demokrati er ikke nødvendig akkurat nå. USA undervurderte utfordringen knyttet til det å skape demokrati i et land som aldri hadde hatt et slikt styresett. Samtidig overvurderte sjiamuslimene utsiktene til at nasjonalfølelsen skulle å holde Irak samlet.

I den tilstanden Irak befinner seg i nå, er det ikke riktig å gi samfunnsgrupper kontroll over politiske kanaler. Det som er essensielt, er sikkerhet, stabilitet og bedring av folks levestandard. Det er avgjørende å gjeninnsette en som kan garantere dette. En sterk leder som kan dele ut ordre, og en befolkning som kan følge ordre, med makt om nødvendig.

Irak trenger en sterk leder til å styre retningen av landet før demokratisk parlament, politiske partier og fagforeninger finner sine plasser i samfunnet. En sterk leder som klarer å få gjennom avgjørelser og implementere disse til landets beste, og medvirke til landets overlevelse. Uten en sterk leder i Irak nå, vil samfunnet gå i oppløsning.

Den sterke lederen kan sitte ved makten i seks år. En mann med militærbakgrunn, gjerne en general. Med slik bakgrunn sikrer han legitimitet og tyngde hos befolkningen. Denne sterke lederen må unngå å bli sammenlignet med Saddam. Det kan gjennomføres ved å balansere makt og velvillighet. Etter seks-årsperioden kan vurderingen tas om samfunnet er klart til å styre gjennom politiske kanaler. Det må foreligge et ønske om demokrati hos befolkningen. Men så lenge etniske og religiøse grupperinger ikke vil legge ned våpnene og akseptere likhet for loven, er en sterk leder nødvendig. Seks år må være en absolutt regjeringstid. Lederen kan, som et absolutt krav, ikke bli gjenvalgt. Dersom det irakiske samfunnet ikke er rede til å innføre demokrati, velges en ny leder for seks nye år. To perioder på seks er maksimumsgrensen for et slikt styresett. Etter det må demokratiseringsprosessen starte.

En viktig oppgave vil være å skape nasjonal enhet ved å dominere den lokale økonomien, fordele velferden, bygge ut statsapparatet, og samtidig ha redskaper til å undergrave potensielle rivaler, inntil demokratiet er i stand til å overleve på egen hånd. Oljerikdommen er en viktig bidragsyter i prosessen, for å gjøre overgangen fra diktatur til demokrati enklere. Det må foregå en gradvis dreining mot demokrati. Lederen må ha makt til å undertrykke alle tilløp til uro og opposisjon. Forsamlingsfriheten og ytringsfriheten kan foregå i kontrollerende former. Befolkningen får ikke ta del i politiske prosesser og beslutninger. I overgangsperioden skal lederen være uten betydelige konstitusjonelle begrensninger.

Det bør opprettes et råd bestående av fem-seks generaler. Lederen plukkes ut fra og av dette rådet. Rådet skal ha en kontrollerende og rådgivende funksjon. Generalene skal etter de seks årene ha makt til å avsette lederen og innsette en ny. Ingen skal kunne styrke sin stilling eller forlenge regjeringstiden.

Hvordan kan noen garantere at lederen forblir tro mot planen? Selv om en har sikkerhetsventiler og gjennomføringsmekanismer, vil det alltid eksistere smutthull, som kan gi lederen mulighet til å bli sittende på ubestemt tid. Jo lenger en leder sitter ved makten, desto vanskeligere blir det å få avsatt ham. Det er et sjansespill, men alt er bedre enn kaos, borgerkrig og sammenbrudd.

Hvilken samfunnsgruppe skal lederen tilhøre? Det er tryggest å gi tilbake makten til sunnimuslimene, som har styrt landet i flere tiår. Maksimum for tolv år og minimum seks år. Å gi kurderne eller sjiamuslimer slik makt, vil kun styrke etnisk separatisme. Dessuten kan et slikt trekk føre til regional innblanding fra Tyrkia, Iran, Egypt, Jordan, Syria og Saudi-Arabia. Risikabelt.