Israel – det sanne demokrati

Folk flest med kjennskap til konflikten har allerede gjort seg opp en mening om hvilken side de støtter. Det er et hett og sensitivt diskusjonstema. Det er ekstra problematisk når området en slik posisjon og verdifull betydning både i islam, jødedommen og kristendommen. Tilbakeblikk i historien viser et klarere bilde på konflikten, men selve løsningen ligger i fremtiden. Alle føler en dyp fortvilelse over de lidelser som rammer sivilbefolkningen på begge sider i konflikten. Samfunnene på begge sider er radikalisert, og området generelt er destabilisert.

Tildeling av landet skyldes den europeiske og amerikanske skyldfølelsen etter det som skjedde med jødene under andre verdenskrig; som et slags ”plaster på såret”. Skyldfølelsen gikk på bekostning av et annet folk. Palestina var ikke et øde land. Attpåtil har bibelen spilt, og spiller fortsatt en avgjørende rolle på å ”programmere” folk, spesielt den kristne befolkningen, til å vedholde at jødene har en ”gudegitt rett til landet”. Formuleringen tilsikter å si noe om beviskravene. Anstøtelig og fundamentalistisk, og gir en ubehagelig klang. Palestinerne ble fordrevet fra sine hjem og erstattet med en jødisk befolkning.

I all hovedsak er konflikten oversiktlig. Partene er ulikeverdige. Det særpregede er at det finnes en okkupasjonsmakt, og palestinerne er under okkupasjon. Alt annet er i det store og hele underliggende problemstillinger, som vil løse seg etter okkupasjonens slutt. Imidlertid har viktige aktører, som USA, EU og Kvartetten, beveget seg vekk fra virkelighetsbildet.

Okkupantmakten fører en undertrykkende og hardhendt politikk. Til tross for at genèvekonvensjonene sier tydelig og klart at en okkupantmakt må behandle den okkuperte sivilbefolkningen humant og sørge for deres velferd. Likevel bryter Israel alle tenkelige konvensjoner.

Det er uanstendig å fokusere på forsoningsarbeid når Israel tydelig har uttalt at de aldri kommer til å gi fra seg Øst-Jerusalem og de største bosettingene på Vestbredden. Opp i alt dette fortsetter utvidelsen av bosettingene. På denne måten markerer Israel det grovt umoralske som eksisterer i denne situasjonen.

I tillegg har mediene uten tvil vært med på å påvirke retningen på konflikten, og dermed styrket og forlenget okkupasjonen av det palestinske folket. Ofte utviser mediene mangel på historisk kunnskap om konflikten i Midtøsten. De ønsker å fremstå som objektive og nøytrale til enhver tid. Forsiktighet er en uklok oppførsel, og skaper faktisk en viss ubalanse i forsøk på å være objektiv. De begir seg ut på noe som rommer store, langsiktige vansker. Av dette kan følgende regel utledes som sjelden eller aldri slår feil: ”Hvis du gjentar en løgn ofte nok, så vil folk tro på det.”

Opp gjennom årene har det kommet i stand tallrike fredsslutninger og mangfoldige løfter med ulik tyngde som begge parter har, på hver sin tilnærmelsesmåte, brutt. Det er ikke lenger overraskende når partene ikke anerkjenner hverandre. Israel fortsetter å bygge ut området, mens palestinerne drømmer om en tid lik den før 1947. Hver gang partene nærmer seg en avtale, har Israel til vane å nøytralisere en fredsavtale ved å tilføye mange reservasjoner for å gjøre den avtaleteksten som står igjen usammenhengende og vag. Som okkupasjonsmakt er det enklere og lettere å sette til side en avtale som ugyldig. Det kan ikke eksistere en fredsprosess når okkupanten fortsetter å avhumanisere det palestinske folket.

Det er en tydelig årsakssammenheng mellom okkupasjonen og voldsspiralen. Okkupasjon er et ulovlig arrangement pådyttet den annen part. Dette kommer ikke ofte frem i mediene. Volden er en naturlig reaksjon på en langvarig okkupasjon. Mot enhver okkupasjon opp gjennom historien, har det vært en motreaksjon. Det er uttalige eksempler på dette fra vår egen tid.

Ensidig, og berettiget, kritikk av apartheidsystemet i Israel, vil alltid bli svart med beskyldninger om antisemittisme. Slike formålsløse stemplinger har en funksjon; nemlig å overskygge realitetene i konflikten. Det kan ikke være slik at et folk, israelerne, som har lidd i flere tusen år, og nylig under andre verdenskrig, skal være immune mot saklig kritikk. Det er arbeidet målrettet og strukturert for at holocausttragedien skal bevares i evig tid, for å unngå at noe slikt skal gjenta seg, med jødene selv eller et annet folk. Hvorfor har ingen, spesielt israelerne, trukket den rette lærdom av holocaust?

Volden er en naturlig reaksjon på et underliggende problem. Diskusjonen i dag er preget av enkelthendelser og det som foregår i øyeblikket. Det blir overfokusering på siste hendelse, slik at vi overser helhetsbildet. En god illustrasjon er selvmordsaksjonene. Selvmordsaksjoner mot sivile mål i Israel må sees med dybdeinnsikt og forståelse. Det er enkel sak å definere selvmordsbomberen som terrorist. Det er større bragd å forsøke å forstå årsaken til en slik handling. Mediene stempler selvmordsbomberen som terrorist. Ut fra handlingen selv, er det nærliggende og riktig å konkludere slik. Men det er viktig å spørre seg hvorfor et menneske, ofte en ung person, ønsker å ende livet sitt og ta med seg flere uskyldige i døden. Dersom mediene gjør kritisk og undersøkende journalistikk, vil det fremgå at ”terroristen” har hatt en traumatisk oppvekst, som følge av okkupasjonens brutalitet.

Det er en menneskelig reaksjon, tatt elendigheten, nøden og desperasjonen palestinerne lever under, i betraktning. Ikke helt uforståelig. Det er heller ikke dermed sagt at det er riktig. Når palestinerne gjennomlever en nødstilstand, som atmosfæren i denne konflikten har skapt, kan det ikke herske noen tvil om at palestinerne har rett til å forsvare seg mot okkupasjonsmakten med alle tilgjengelige midler

Er det viktig at mediene til enhver tid forsøker å være objektive og nøytrale til konflikten? Trass i at den er verdens mest dokumenterte og alment tilgjengelige, er informasjonen som lekker ut fra mediene ufullstendig og historieløs. Midtøsten-dekningen har lidd på grunn av overfokusering på objektivitet. Det er en trygghetsjournalistikk som ofte maler et galt bilde av konflikten. Kanskje er det slik at mediene mangler analytiske evner til å se i dybden, kunnskaper om regionen og bakgrunnen for konflikten. Det ville vært konspiratorisk og paranoid å påstå at mediene favoriserer og støtter Israel fremfor, eller på bekostning av, palestinerne. Et eksempel som forsterker denne følelsen er hvordan mediene bruker ordet ”terrorist” fremfor motstandskjemper, når palestinerne yter motstand og utøver sin rett mot okkupanten i en okkupasjonstilværelse.

Ville en voldtektsforbryter og et voldtektsoffer begge være skyldige i voldtekten fordi kvinnen gikk utfordrende? Skal en slik forbrytelse dekkes objektivt og nøytralt når bevisene er uomtvistelige? Å komme med tilsvar som ”at det trengs to personer for å ha sex” eller ”at kvinnen gikk uanstendig og utfordrende”, er uakseptabelt. Det er faktisk galt at Israel blir sammenlignet med velfungerende demokratiske stater. Hvem ønsker å bli sammenlignet med en voldtektsforbryter?

Staten Israel, og Israelvennlige land, forsøker i stor utstrekning å tegne et heroisk og demokratisk bilde. Det er nonsens. Israel er ”en stat bygd på falske demokratisk prinsipper, og ideologi med rasistisk undertoner”. Eksistensen er basert på en urokkelig sionistisk ideologisk overbevisning med etnisk renhet som hovedmål.

Går man nøyere i sømmene har mediene konstruert en utopisk forståelse av konflikten.
Det vi trenger nå er en ny måte å se konflikten på. Det internasjonale samfunnet har forsøkt å få til en tostatsløsning uten merkbare resultater. På langsikt er et felles land med to folk den eneste nøkkelen som vil åpne døren til fred.