ideer estetikk kultur filosofi økonomi miljø meninger politikk nyheter litteratur språk trender musikk forskning it kunst historie identitet integrasjon ytringsfrihet personvern sikkerhet                                                                                                                                                                                                                                                                                                           

Drage
Bli en del av Norden
Forskning Kultur Miljø Politikk Religion Samfunn Økonomi
Ikke-klikkbar annonse
Borgerjournalistene.org
Ikke-klikkbar annonse
Innsikt
Samlesider om Iran
Samlesider om EU
Meninger

Opprørske parasittar

Blogging
Ikke-klikkbar annonse

Kommentarer

Opprørske eller parasitter?

Dette var i sannhet et sammensurium av argumenter mot blogging som verktøy i informasjonssamfunnet og Øyvind Strømmens politiske antipatier. En blogger alene ikke utgjør noen utfordring for noen, noe samtlige som har vært litt aktive i bloggsfæren det siste året både vet og har sluttet å kommentere. Bloggere, som jeg skriver i kronikken, har ulike ambisjoner og de aller fleste er ikke interessert i citizen journalism eller å velte regjeringer. Å bruk Hans Rustad og nettavisen Document.no virker noe malplassert, men som Strømmen sikkert vet så er det terapautisk å få uttrykt seg. Å si at citizen journalism og blogging ikke er det samme er å overse konvergensen av trender og teknologier, hvilket fører meg over på neste punkt. Nemlig at paradigmeskiftet i media hvor de også har begynt å legge ut "ein kommentar med synsing og peikarar til andre nettsider." Men er det dette som er en bloggpost? Hva da med kommentarer i Dagbladet, VG og Nettavisen som lenker til andre nettsider og åpner for kommentarer fra leserne?

Avisene har tatt i bruk både bloggteknologi, utviklet egne bloggplattformer, bruker amatørskribenter (spesielt på reisereportasjer), samt korrigerer av og til artikler på bakgrunn av tilbakemeldinger fra lesere. Dette har skjedd relativt sømløst, og selv om mulighetene ikke er fullt ut utnyttet så mener jeg disse endringene er undervurdert. Jeg er rimelig sikker på at vi allerede i løpet av dette året vil se enda større endringer innen dette feltet. Men ikke alle bloggere er eller vil være borgerjournalister. So what?

Strømmen kritiserer og meg, i dette tilfellet fra et blogginnlegg der jeg var kritisk til at Dagbladet trykker Robert Fisk-artiklar, notorisk kjend for å blanda saman fakta, meiningar og kritikk. Strømmen sier:

" Ja, fy skamme seg, Fisk... tenk å blanda saman fakta, meiningar og kritikk – det gjer bloggarar aldri!"

Vel. Forskjellen er at de aller færreste bloggere fremstiller seg selv som objektive leverandører av nyheter og informasjon. Det gjør mediene. Det gjør Robert Fisk. Så når han blander sammen subjektive meninger og leverer det som objektiv kritikk til flere hundre tusen lesere så ser jeg på det som langt mer alvorlig enn om Øyvind Strømmen skriver sine meninger på sin blogg for.. et hundretalls lesere?

Til andre lesere - <a href="http://www.aftenposten.no/meninge...kker/article1431207.ece">les kronikken</a> og avgjør selv.

Som person har jeg alltid vært opprørsk, som blogger er jeg en parasitt på medienes nyhetsformidling. Om noen andre tillegger bloggere mer verdi enn som så, vel, da får det stå på deres regning.

En parasitts tanker

Beklager Øyvind, jeg akter ikke å gå i fella di. Du kommer ikke til å få et harmdirrende svar på vegne av en forurettet blogger. Jeg vil heller takke for at du tar bloggingen på alvor med ditt spissformulerte innlegg. En god sak passer ofte der. På spissen.

Det er når vi blir utfordret på denne måten at vi kanskje kan utøve litt selvkritikk. Jeg er enig med deg på mange områder. Også når det gjelder politiske blogger. Jeg vil kanskje ikke gå så langt som å kalle det drit, men det langt mellom godbitene.

Dersom Vampus mener (med fare for at jeg har misforstått hennes kommentar) at det er også citizen journalism når bloggere blir en del av de etablerte medienes apparat, så er jeg grunnleggende uenig. Det har ingen ting med citizens journalism å gjøre, rett og slett fordi man da blir redigert av mediet og i mine øyne er motsatt av cj. Dette har ingen ting med teknologi og hvordan avisene utnytter dette.

Jeg var i likhet med Vampus aktiv blogger på VGB. Jeg hadde saker på forsiden av nettutgaven og endog i helgemagasinet deres på ”døde trær”. Det fikk meg til å reflektere over hva jeg var i ferd med å gjøre. De gangene dette skjedde var jeg ikke en blogger, men en del av VGs apparat. Jeg konkluderte med at det ville jeg ikke og sluttet å blogge der. Det blir heller ikke blogg av at avisenes nettutgaver bruker bloggens egenart til å linke til andre.

Jeg synes i motsetning til Vampus at eksemplet med Hans Rustad er relevant og ikke malplassert i et slikt innlegg. Rustad blir oppfattet som en blogger av de fleste og jeg synes i likhet med Øyvind Strømmen at hans reaksjon på Anders Giævers kritikk var en smule umoden og sutrete.

En av mine kjepphester som jeg rir til stadighet er at vi skal være etterettlige. Rett og slett fordi det i hovedsak er det vi kritiserer ”Goliat” for og da får vi jaggu forsøke å være bedre selv. Det ligger i ryggraden når jeg blogger, men er nok ikke god nok ennå.

Du har rett i at vi ikke jobber nok med postene våre. Det har ofte noe med tid å gjøre. Men at det skal diskvalifisere oss fra å være et korrektiv til Goliat blir feil. Goliat bruker ofte også disse enkle arbeidsmetodene. Det kan du lese i avisene hver dag.

Det største problemet er at bloggere ikke har Goliats apparat for distribusjon av sine poster. Depesjer er en mulighet for oss, men ennå er heller ikke dere et alternativ som så mange kjenner til.

Jeg tror bildet hadde sett annerledes ut om Goliat hadde pekt litt mer på de gode bloggene (utenfor egen bloggsamfunn) som tross alt finnes. Dette gjøres i større grad i USA og har bidratt til at bloggere har en annen standing der enn i Norge. Se på Washington Post som viser til hvem som har linket til deres artikler. Glimrende løsning. Jeg skvatt aldri så lite da jeg befant meg der selv. Til glede for de norskamerikanere som fortsatt kan litt norsk.

Vi er på bleiestadiet ennå og derfor blir det også litt dritt, Øyvind. Men snart kaster vi bleiene og går i stedet for å krabbe. Det kan bli gøy og en utfordring for Goliat. Hvis de overlever da? Mammutene hersket også på jorden en periode, men de taklet ikke klimaendringene og døde.

At du tar oss på alvor viser avslutningsavsnittet ditt. Jeg er enig i at den objektive journalismen ikke finnes. For meg er det ok at en journalist er subjektiv så lenge jeg kjenner hans ståsted og motiv. Konklusjoner og motforestillinger kan jeg stå for selv.

Det er noe fishy med fiskingen

Vampus:

For det første - og viktigst: Vampus, du lyver. Robert Fisk mener faktisk slett at journalistikk skal være objektiv. Ikke bare inkluderer han stadig vekk jeg-et i tekstene sine, han har også sagt at ideen om objektiv journalistikk skaper "kjedelig og forutsigbar skriving". Og han har uttrykt støtte til den venstrevridde israelske journalisten Amira Hass, som sa at det er en misforståelse å innbille seg at journalister kan være objektive.

Din kritikk av Fisk faller dermed på stengrunn, men blir desto mer latterlig av at det du kritiserer han for er det samme som du selv gjør, en av disse tingene som gjør at jeg faktisk syns bloggiverset leverer interessante muligheter: Du forteller om ting, og du forteller om ditt syn. Kritiser gjerne de journalistene som tror på sin egen objektivitet, de fortjener å få høre det.

Men å kritisere folk som vedgår at de ikke kan være objektive fordi de ikke er objektive? Vær så snill.

Så videre til neste punkt. Min skepsis til bloggosfæren har ingenting med politiske antipatier å gjøre. Det begås selvsagt mye vrøvl i bloggiverset fra politiske kanter jeg ikke identifiserer med meg, men det begås minst like mye vrøvl fra folk som jeg er enig med. At det kommer noen synsere til i samfunnsdebatten er positivt, iallfall dersom de sier noe vi ikke har hørt tusen ganger før. Men tusen synsere skaper ingen sommer, og utfordrer ikke midtstrømsmedia der det virkelig gjelder... de tusen små david'ene babler i vei, men bablingen deres kommer ikke til å få murene rundt de store mediahusenes citadeller til å rase ned som om de var rundt Jeriko.

Jeg har drevet med blogging og internettmedia en god stund, og jeg vet det du sier at alle "som har vært litt aktive i bloggsfæren det siste året" - nemlig at ingen blogger utfordrer midstrømssmedia alene. En virkelig god skribent kunne nok gjøre det, men hun vil også kunne gjøre det utenfor bloggiverset. Men jeg vet en ting til og det er at bloggiverset - og spesielt bloggiverset avdeling Norge - heller ikke utgjør noen utfordring, ikke en gang samlet sett. Det betyr ikke at det ikke finnes dyktige skribenter der ute, de finnes selvsagt. Det betyr ikke at det ikke finnes interessante blogger der ute. De finnes også.

På tross av dette er ideen om bloggingens kraft til å endre midtstrømsmedia en feberfantasi. Det er feberfantasi jeg kan digge; fordi den gir folk som fortjener oppmerksomhet i samfunnsdebatten - fra DLF til NKP - en ny arena å snakke på. Men det er en feberfantasi likevel. Er det blogging som endrer nettmedia? Nei. Det er teknologi. Selvsagt er en del av denne teknologien påfunn fra bloggiverset eller for bloggiverset - de mange ideene som virrer rundt gir seg utslag i glup programvare som ofte er open source. Smart. Revolusjonerende. Men det skaper ingen ny mediavirkelighet.

All synsing (med linker) er selvsagt ikke blogging. Jeg har riktignok lagt opp til den misforståelsen selv, men for å si det enkelt og brutalt: det er veldig mye synsing i media. Forskjellen er at midtstrømsmedia i større grad enn bloggiverset også driver på med andre ting enn synsing. Man tar i bruk journalistiske metoder. Hvor ofte gjør politiske bloggere dette? Sjeldnere enn de jobber med å blåse opp sine ego. Bakgrunnen er selvsagt at egoblåsing egentlig er ganske enkelt, mens jakt på gode kilder, intervjuer, dyptpløyende research, osv. krever noe bloggerne ofte ikke har: Tid.

Til liks med deg, Vampus, snakker jeg gjerne om teknologi. Jeg tror at de teknologiske mulighetene av i dag åpner både for mer interaktive media og for en bredere mediavirkelighet, med virkelig borgerjournalistikk. Men da kreves det mer bevisst (og mindre drømmende) tenkning rundt skrivingen enn det som ofte er tilfelle i dagens bloggosfære. Det er ikke teknologien som er problemet til bloggiverset. Det er tenkningen.

Skriv sint svarinnlegg før du leser dette!

Vox Populi:

Æsj da. Det blir jo ikke noe gøy når folk gjennomskuer spissformuleringer og ikke går i feller. Men nok om det, det kan jo være noen finner på å lese disse kommentarene før de forbannet skriker ut. Derfor min programerklæring nok en gang:

"Det aller meste som leveres av politisk blogging i Norge, og utenlands, er dritt. Jeg leser heller Marie Simonsen. Eller Jon Michelet. På en dårlig dag".

Selvsagt tar jeg bloggiverset på alvor. Selv dritt har potensiale, dersom den kan slynges hardt nok mot de store mediahusene. Men det hadde vært så mye bedre dersom det faktisk ikke var dritt. Men for eksempel perler.

Re: Skriv sint svarinnlegg før du leser dette!

Du vet at man må åpne mange muslinger før man finner perlene. Men de er der. Og flere muslinger gir flere perler.

En hyllest til nettamatørene

Det ligger to forskjellige debatter her. Den ene handler om hvordan å benytte informasjonsteknologi for å tilby borgerne mer kunnskap om verden. Den andre handler om hvordan å bruke internett og de nye blogger/deltakerjournalistiske prosjektene for å skape en bedre samfunnsdebatt.

1. Kunnskap om verden (I):
Når det gjelder å orientere seg om virkeligheten har mediene gått i fra en ”kringkastingstankegang” til en ”vending” av informasjonspyramidene. Tenk på følgende: Da de nasjonale kringkastingene ble etablert hadde staten informasjonsmonopol for radio og fjernsyn. Etter hvert har flere private kringkastere kommet til. I tillegg har man fått internett. Muligheten til å orientere seg om verden har blitt større.

Når man leser en kommentarartikkel i en papiravis blir man kun presentert konklusjonene av et arbeid som journalisten har utført. Han/hun har lest rapporter, sett gjennom bøker, intervjuet fagpersoner og deretter dobbelsjekket opplysningene før han/hun publiserte sine egne resonnementer om temaet. Før internett kom var det nesten umulig for en vanlig avisleser å kontrollere journalistens kilder.

Med internett (hypertekst/personige publiseringsverktøy) har dette blitt enklere, fordi den som skriver et innlegg ofte lager lenker – av ren høflighet – til de konkrete kildene slik at nettleserne selv kan sette seg inn i bakgrunnsmaterialet. Man kan visualisere dette ved å forestille seg at kommentarartikkelen utgjør ”toppen” av en pyramide, hvor journalistens/bloggerens slutninger og resonnementer presenteres. Jo mer av den underliggende informasjonen som også tilbys til leserne, jo bedre.

Ideelt sett burde man på en nettside kunne velte denne pyramiden over ende, slik at man tilbyr ”undersiden” av pyramiden, dvs presenterer faktamaterialet og basis-informasjonen ”først”. Da ville man få en nettside med en dybde som går fra det mest komplekse og fakta-baserte, og til det mer resonnerende og spekulative jo lengre ”inn i” nettstedet man beveger seg. Man lærer mer av å surfe på SSB.no én ettermiddag enn å lese VG i et helt år.

For å etablere flere informasjonskilder som tilbyr omfattende basisinformasjon og statistikk trengs det borgere som aktivt utøver lobbyvirksomhet for å kreve at offentlig og privat informasjon tilgjengeliggjøres i en større grad enn i dag. SSB har et prosjekt som heter KOSTRA som er statens babysteg i en slik retning. Flere slike transparensprosjekter hadde gitt en enorm gevinst for samfunnet som helhet – både det offentlige og det private.

Det trengs kun én visjonær byråkrat eller én visjonær minister for å sette et slikt ”annengenerasjons-informasjonsrevolusjon” ut i livet, her i Norge. Norge kunne ha blitt et foregangsland. Det ville ha vært et kvantespang fremover for Opplysningstiden.

Kunnskap om verden (II):
Jeg har den siste uken benyttet meg av et prøveabonnement på Encyclopaedia Britannica på nett. Skulle jeg ha valgt å slå til og tegne et abonnement, hadde det kostet meg rundt 75 pund årlig. Jeg har denne uken sammenliknet Britannica opp imot Wikipedia. Gratisleksikonet Wikipedia viste seg å være mer nyttig når det gjaldt de tingene som jeg var interessert i. (En reservasjon er på sin plass: På de mest kontroversielle tematikkene er Wikipedia svak, slik som hva gjelder Israel/Palestina. Diverse politiske interesser forsøker å plante den ”rette” versjonen av sannheten ved å logge seg inn som en bidragsyter. Men jeg bruker da heller ikke Wikipedia for å lese om Gaza. Da oppsøker jeg heller andre kilder – eller jeg drar dit selv.)

Wikipedia har greid å skape en plattform og en dugnadsånd som tilbyr informasjon gratis som man ellers ville ha vært nødt til å betale dyrt for. Det er fortsatt utrolig mye barnslig sabotasje på Wikipedia, antakelig plantet av etterretningsagenter og politiske rådgivere. Likevel var altså Wikipedia bedre enn Britannica til mitt bruk. Jeg søkte på slike ting som: ”Thomas Jefferson”, ”Knut Hamsun”, ”Lacan”, ”Tower of Babel”, ”Truman Doctrine” etc. Noe av de beste med Wikipedia var alle lenkene til originaltekster som ligger på bunnen av artiklene. Man en ekspandering av orienteringsmulighetene. Wikipedia tilbyr ”veier videre” på nettet.

2. En bedre infrastruktur for samfunnsdebatt: Det neste prosjektet til Jimmy Wales, mannen bak Wikipedia, er å ta steget inn i å dekke valgkamper i USA. Prosjektet er atskillig mer krevende enn (og det motsatte av) hans ”la-oss-først-fastslå-hva-kan-vi-bli-enige-om”-idé for Wikipedia. Poenget med en levende offentlig debatt er å tydeliggjøre ulike veivalg for samfunnet. Det handler om å synliggjøre innbyrdes motstridende standpunkter. Man må avsløre propaganda og tilby velgerne et reelt valg mellom ulike politiske retninger. Deretter må man følge opp politikernes valgløfter.

3. Hvordan er kvaliteten på norske internettskribenter?
Jeg har satt pris på å lese kommentarene til Bjørn Stærk, Heidi Nordby Lunde, Øyvind Strømmen og Per Aage Pleym Christensen (Liberaleren.no), for å nevne noen. Disse bloggerne/skribentene skriver ofte bedre enn kommentatorene i Aftenposten, Dagbladet, VG, Morgenbladet og Klassekampen. Antakelig gjør de det nettopp fordi de ikke jobber der.

Det ligger altså en annen type idealisme hos de som skriver på nett og som ikke jobber som journalister. Jeg er glad for at Heidi trekker det frem.

For det første ønsker hver av oss som skriver – på selvstendig basis – å uttrykke våre synspunkter om verden uten noen som helst form for sensur (jfr Vampus/Muhammed-karikaturene).

For det andre har vi en drøm om en digital medieverden som kan reflektere virkeligheten bedre enn massemediene (altså mer objektivt).

I tillegg ønsker vi oss en medieverden som i større grad vil være i stand til å presentere de viktigste, politiske veivalgene for samfunnet (anti-populisme).

Vi kan få til mye. Legg merke til hvordan papiravisene sliter i dag. Etter papiravisene vil det samme skje med forlagene. Deretter følger universitetene.

Informasjon er makt, og vi ønsker at borgerne skal få mest mulig makt.

For de av oss som ser internett som en kilde til utforskning av virkeligheten - og som en mulig plattform for en ny vending i Opplysningstiden - vil vårt arbeid være ambivalent. På den ene siden er vi fylt av en sorg over at menneskeheten aldri ”lærer”: Ingen av oss som lever i dag har levd før – vi opplever alle verden for første gang, og vi vil gjøre våre feil, nesten som i blinde. (Husk den banale innsikten om at det ikke lever noen mennesker på jorden som er eldre enn 130 år.)

På den andre siden mener vi at kunnskap om verden bidrar til å gjøre den bedre, og vi har håp om at tilgang på informasjon skal kunne utstyre oss - verdensborgerne - med verktøy for å se virkeligheten klarere. Hvis man ikke har tillit til fakta, til vitenskap, til kunnskap eller til selvinnsikt, kan man like godt hoppe over i overtro eller la seg beruse av andre massebevegelser. La oss derfor, for tankeeksperimentets skyld, holde fast ved ideen om at kunnskap og språk har noe å si.

Research...heh?

Journalistikk og blogging (slik vi kjenner den hos massene) skiller lag på ett vesentlig punkt: metoder. Journalistikken bekjenner seg til et sett med metoder, hvor krav til sannhet, korrekte fakta og kildekritikk er sentrale. Slike krav stilles ikke til bloggerne - verken av bloggerne selv eller de som leser dem. Det forhindrer ikke at en god del journalistikk er drit, mens en god del blogger er veldig gode.

Robert Fisk faller ikke i kategorien drit. Men at Vampus åpenbart finner hans vinklinger og vurdering drit, er noe annet. Illusjonen om objektivitet er imidlertid forlengst forlatt, den nevnes så vidt i dagens journalistutdanninger. Da er redelighet, korrekte fakta og ærlighet om ståsted viktigere. Hos Fisk er det åpenbart; en hel karriere i Midtøsten har gjort det klart for Independent-journalisten Fisk at det er intet likeverdig ved konflikten i Midtøsten - noe som tydelig gjenspeiles i hans artikler. Det er det som gjør det berikende å lese reportasjene, framfor byråartikler som teller antall drepte, antall millimeter granater.

Jeg har intet problemer med bloggere som mener sterkt som dette eller hint. Jeg kjedes imidlertid av at så mange later til å mangle grunnleggende kunnskaper om det de skriver om. Så ender man med å rope fremfor å gjøre research - i håp om at hevet stemmeleie skal gi gjennomslag. Men det gjør det ikke.

Hva bør bloggere gjøre?

Her er vi mye enige, Håvard. Teknologien gir nye muligheter, og nye utfordringer, både for mediabrukere og for mediaskapere.

Jeg bruker wikipedia nesten hver dag. Men når jeg slår opp på noe kontroversielt passer jeg ofte også å se gjennom diskusjonssidene - ikke sjelden ligger det mer interessante opplysninger og betraktninger der enn i selve oppslagsteksten. Noen av disse betraktningene hører ikke til i en oppslagstekst, men at uenigheten på området blir tydelig på en debattside tjener til wikipedias fordel. Likevel ville jeg heller brukt Britannica til en del ting.

Andre wikiprosjekter er også interessante, som wikinews-prosjektet. Men det er mer fra et teknologisk ståsted enn fra et innholdsmessig ståsted, fordi wikinews i enda større grad baserer seg på pressebyrånyheter (og her kan man inkludere store media som CNN) enn vanlige aviser - og i enda mindre grad begår egen journalistikk.

For min egen del kan jeg legge til at jeg syns wikipedia er interessant fra et rent språklig ståsted. Min far har det siste nynorskleksikonet som (jeg vet om) at ble utgitt i Norge, Norsk Allkunnebok, utgitt på Fonna Forlag fra 1948 til 1964. Et spennende bokverk, men selvsagt håpløst utdatert. Det nynorske wikipedia er fullt av huller, men har nå nesten 17.000 artikler. I den nynorske leksikonverdenen er dette gode nyheter. Og man kan finne det samme for andre små eller på annet vis utsatte språk: islandsk, kasjubisk, kurdisk, frisisk, osv. Spennende.

Også når det gjelder blogging er teknologien spennende. Men innholdet er det svært ofte ikke.

Mange forventer stadig at bloggingen skal kunne utfordre midstrømsmedia på en grunnleggende måte, men forventningene som stilles til bloggere, av dem selv og av deres lesere, er ikke høye nok til at det kommer til å skje. Det mangler ikke på vyer og fantasier i bloggeverdenen, og heller ikke på egoboosting, men tanker om metode er ofte mangelvare. Da blir det lett dårlig skriving ut av det, spesielt om man drister seg inn på massemedia sitt terreng: journalistene i midstrømsmedia er bedre, de har et mer gjennomtenkt forhold til hva de driver på med. Men slik trenger det ikke å være.

Så hva mener jeg at politiske bloggere bør gjøre?

1. Ta i bruk borgerjournalistikk, i stedet for å tro at synsingen du driver med er borgerjournalistikk. Snakk med mennesker, gjør intervju, bruk noen timer på å gå gjennom en forskningsrapport, skriv epost til noen politikere og spør om kommentar. Og ikke minst: Skriv ikke så mye impuls.

Glenn Reynolds er opptatt av hvordan bloggere dissikerer søndagskommentaren allerede sent lørdags kveld når den kommer ut på nettsidene. Jeg har sett mye slik dissikering. Den er ofte ganske meningsløs, og ofte opptatt av småting som har lite med kommentaren å gjøre. Det slenges ofte ut påstander om faktafeil, der det ikke finnes faktafeil, men politisk uenighet. Jeg tror de som dissikerer med fordel kunne bruke også søndagen til dette arbeidet.

2. Still krav til deg selv og til andre bloggere. Prøv å unngå å gjøre det samme som du kritiserer midtstrømsmedia for. Tenk gjennom etiske problemstillinger. Følg Vær Varsom-plakaten, eller tenk gjennom hvilken vær varsom-politikk du selv vil føre. Finn ut hva Sigurd Allern har skrevet - og les det - i stedet for bare å være forbannet over at en tidligere ekstrem kommunist får jobb som professor i journalistikk. Les bøkene man leser på journalistutdanningen. Du finner pensumlisten f.eks. her:

http://www.hio.no/content/downloa...pensumliste%20journalistikk%22"

Les også bøker som utfordrer tenkningen rundt journalistikk som frembys på journalistutdanningen. Les om nyjournalistikk, les om gonzo, les om fortellende virkemidler i journalistikken, les en bok om hvordan man skriver portrettintervju. Les, les, les.

3. "Fisk" bloggerne. Gå gjennom deres kildebruk og konklusjoner med et minst like kritisk øye som når du "fisker" massemedia. Skriv om dette.

Se også:

Dette er ein kommentar med synsing og peikarar til andre nettsider. Med andre ord: ein bloggpost. Utfordrer slikt midtstraumsmedia? Er håpet ute?

Reaksjoner på denne kommentaren:
- Blogging er drit (Hjorthen)
- Politisk blogging, i Noreg og utlandet, er rein drit (Per Aage Pleym Christensen)
- Midtstrømsmedia eksisterer ikke (Typisk Tor Andre).
- Ein røynd bloggar talar ut (Fjordfitte)
- Skrive skrive (Cum grand salis)
- Jeg vil ikke ha bloggere som skriver som journalister (Beates rasteplass)

Debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten kom i midten av august i skade for å seia at bloggarane si rolle er oppskrytt, hypa som det heiter på nynorsk, og at bloggarane ikkje utfordrer «autoritære offentlegheitsregime». Dette fekk sjølvsagt eit par bloggarar til å ha det moro med å slå i bordet og peika på dei dumme debattane i media. Sjå på debatten om kor vidt Shabana Rehman er ei kokosnøtt! Eller ta ein titt på debatten om kvifor kvinner får gje ut mange bøker!

Det var sjølvsagt ikkje så mange som fekk med seg desse kritiske innlegga, og grunnen til det er at Åmås har rett når han seier at sjølv dei viktigaste vert lest berre av nokre få. Nokon fleire såg sikkert Heidi Nordby Lunde sitt svarinnlegg, der ho skreiv at blogging var både overhypa og undervurdert, og i tillegg kom med standardsvaret til folk i media som skriv om blogging: dei har manglande forståelse for fenomenet. Om ikkje hadde dei jo skjøna at bloggarane eigentleg er ein liten hær av davidar, som står ovanfor dei etablerte goliatane, mediahusa, og som saman utfordrar dei og at makta på den måten er flytta frå ei lita gruppe profesjonelle og inn i hendene på tusenvis av amatørar.

Hadde det berre vore så vel. Hadde berre bloggarane vore små davidar, som kasta stein i hovudet på midtstraumsmedia. Hadde dei berre representert eit alternativ til midtstraumsmedia, som – i fylgje mange politiske bloggarar – fokuserer på uviktige saker, vrir på sanninga i dei viktige sakene og dessutan sym i flokk. Hans Rustad på document.no har jamvel framstilt bloggarane som eit slags nytt 68-opprør, ein protest mot etablissementet:

Opprørskheten, ønsket om å ryste og protestere mot en løgnaktig fremstilling av virkeligheten har de til felles. Det morer en smule at to så forskjellige retninger er beslektet. Men dagens virkelighet er hardere.

Rustad, som driv den populære bloggen / nettavisa document.no, har i årevis skrive ting som har vore kritisk til islam. Sjølv om han i blant passar på å trekkja skiljeliner mellom ulike forståingar av islam, er det ikkje akkurat kvar gong. Blair-regjeringa har vorte skulda for å «leggja seg flat» for å halda seg inne med muslimske veljarar, og muslimar «seier dei vil ha dialog, men over bruene dei ynskjer seg, går trafikken i berre ei retning». Han har snakka varmt om Oriana Fallaci sine anti-islamske makkverk, der det blant anna heiter at det berre finst ein islam, ei hengemyr me (Europa) er i ferd me å drukna i. Men at nokon skulle finne på å kalla han og "Selskapet" for anti-islamsk? Måtte Gud forby! Det er leninisme! Finn Graff er ein stympar! Thomas Hylland Eriksen ekstrem og farleg! Kåre Willoch ein silkeramp som lefler med antisemittisme!

Eg er ikkje redd for språket. Dersom Rustad faktisk meiner alt dette, og ikkje berre slenger rundt seg med store, velklingande ord, får han seia kva han vil. Ja, det er nesten så eg håpar på å sjølv få slengt nokre velvalde skjellsord etter meg.

Verre er det at Rustad ikkje tåler at Anders Giæver i VG ymtar framom om at ein kanskje får tåla steiken om ein er med på leiken... Giæver går faktisk til åtak på sjølve ytringsfridomen. Den arrogansen Rustad her framviser, overgår langt ymse tabloidjournalistar sine våte fantasiar om at dei står på for ytringsfridomen når dei skriv artiklar som trampar langt inn i privatlivet til folk som er uheldige nok til å ha vore på TV. Diverre er ikkje dette noko uvanleg for bloggosfæra. Heidi Nordby Lunde, som bloggar som Vampus, hadde det nyleg moro med at Dagbladet trykker Robert Fisk-artiklar, «notorisk kjend for å blanda saman fakta, meiningar og kritikk». Ja, fy skamme seg, Fisk... tenk å blanda saman fakta, meiningar og kritikk – det gjer bloggarar aldri!

Åmås sitt spark, eit sidespor i ein artikkel som elles handla om anonyme nettdebattantar, er berre eit av fleire døme på at journalistar har slege attende mot bloggiverset. Dei vier sjeldan bloggarane, som stort sett skriv om katten sin, noko særleg merksemd, det er dei politisk bloggarane som får gjennomgå. Desse har blant anna blitt kritisert for manglande kjeldekritikk, manglande nyansering, manglande kunnskaper, grove forenklingar og faktafeil. I blant har dei simpelthen vorte kritisert for å vera reaksjonære. Haha, seier bloggar, sjå berre på dei dumme debattane som vert ført i Dagbladet. I blant vert kritikken berre ledd av, fordi den kjem frå folk som kanskje har eitt og anna å læra sjølv når det gjeld kjeldekritikk, nyansering og faktasjekking.

Frå min ståstad er det lita tvil om at det aller meste som vert levert av politisk blogging, i Noreg og i utlandet, er rein drit. Bloggarar skriv på impuls, og legg ut ting som neppe har vore særleg reflekterte, og gjerne basert på manglande – eller jamvel fråverande – kunnskap. Og før nokon skuldar meg for å mangla innsikt i fenomenet. Dette seier eg også av eiga erfaring, eg har falle i fella sjølv, skrive i affekt og hamra laus mot Dagfinn Høybråten. Mannen fortente det ikkje i det heile. Åtaket mitt var retta mot feil person. Eg hadde simpelthen lest feil. Eg hadde drive parasittverksemd på midtstraumsmedia, og eg hadde ikkje ein gong skjøna det eg las. Eg skulle ynskja eg var den einaste, men diverre: eg var verken fyrst, sist eller eineståande. Ein annan sak er at kjeldekritikken ofte er nær fråværande i bloggiverset, ei kjelde som kan underbyggja eige syn, vert omsynslaust brukt, jamvel om det er ei sekundærkjelde, som siterer ei anna kjelde ein sjølv kunne ha sjekka ut, og kome til motsett konklusjon frå. Ein tredje ting: Politiske bloggarar sym i stim like mykje som midtstraumsmedia. Dei skriv om det same, siterer kvarandre og er sjeldan originale og sjeldan nyskapande. Ofte er dei simpelthen gørr kjedelege. Bloggpostar er ofte ikkje anna enn nokre sitat frå ein annan bloggar og nokre få halvkveda vers skrive av bloggar nummer to, og alt saman handlar om noko som stod i avisa allereie for fleire dagar sidan. Det største problemet med bloggarar er at dei i all hovudsak er parasittar.

Unntaka ligg for dagen. Dei bloggarane som er meir interessante enn bloggiverset generelt er det som regel fordi dei skriv om noko dei har greie på – gjerne noko dei har betre greie på enn folk som skriv om det same i avisene. Det kan vera personlege erfaringar. Det kan vera sosialantropologi. Det kan vera så mangt.

Teknologisk sett ligg ting til rette for dei små davidane. Internett har gjort det enklare å få ut ein bodskap. Trykkefridom er berre garantert for dei som eig eit trykkeri, sa ein glup kar ein gong. I våre dagar er det lettare å eiga eit trykkeri enn det har vore nokon gong før. Men davidane utnytter ikkje dette. Dei viktigaste arbeidsverktøya deira er ikkje pennen, blokka og kameraet, ikkje langvarig og grundig research, ikkje intervju. Det er Google. Blogging vert i blant framstilt som borgarjournalistikk. Men blogging er ikkje journalistikk.

Blogging er det denne kommentaren er: synsing. Med nokre linker.

Det tyder ikkje at håpet er ute for dei som vil utfordra ei mediaverd som stadig sit på færre hender. Ikkje-journalistar har ei rolle å spela i journalistikken, og teknologien ligg meir og meir til rette for det. Publikum kan bli produsent. Slik kan journalistikken verta breiare, og slik kan myta om den objektive journalistikken verta drept ein gong for alle: journalistikk er på sitt beste når den som skriv faktisk bryr seg, og vedgår det. Men berre gjennom å ta i bruk journalistiske metodar kan ein – på sikt - laga ei blanding av fakta og meiningar som både er ærleg og interessant.

Ikke-klikkbar annonse