Tankespinn

La oss snakke litt mer om miljø. Det er tross alt så… nå. Hva annet skulle det forresten være å snakke om? Tenke det, ønske det, ville det, men å gjøre det, nei, det skjønner vi visst ingenting av. Vi snakker oss varme, globalt, så å si, men evner visst ikke helt å sette snakket ut i livet. Og jo mer vi snakker, desto mer skinnhellig fremstår vi, denne skribenten ikke unntatt. Ikke Regjeringen heller, for den saks skyld. Tross alle forsikringer om at klimasaken er vår største utfordring, er det Miljøverndepartementet som sitter tilbake med budsjett-svarteper i år. Hørte vi Much ado about nothing?

Misfornøyd med lokalvalgsresultatet? Slakt en statsråd! Med stortingsvalget? Spark en ordfører! Vi lever i en tid der behovet for å plassere ansvar, som ikke nødvendigvis lar seg plassere (i alle fall ikke der vi plasserer det), kjennetegner både næringsliv og politikk. Det har trillet noen hoder allerede denne høsten, og ennå er vi neppe ferdigtrillet. Laissez les bonnes têtes rouler!

Dersom vi antar at nettsiden til Høyres ordførerkandidat i Oslo, Fabian Stang, er en refleksjon over mannens politiske visjoner, er det grunn til bekymring. Dyp bekymring.

Oslos ordfører Per Ditlev-Simonsen er tatt med Høire-buksene nede og med sin grådige hånd langt inne i fellesskapets honningkrukke. Og der skal den såvisst ikke være. Mandag holder derfor Diffen pressekonferanse. Med press i buksene og benklærne betryggende forankret rundt livet skal han erkjenne alt. Og honningkrukka!? Den overrekkes til Skatteetaten, Jan Bøhler og Finansdepartementet.

De kommer i strie strømmer til våre lokalsamfunn, sommerturistene fra Tyskland, Italia og resten av Europa. Ut av utenlandsregistrerte kjøretøy velter geriatri og nøye utstudert europeisk arroganse i uskjønn forening. Med aldrende lukkemuskler og på randen av inkontinens kjemper de en forgjeves kamp mot bristefulle blærer og tyngdekraft, og sniker i køen på samvirkelagets ene toalett. Det er sommer i Europa, og alle er lei av alle.

Det skulle bli den sommeren, med daffe, litterære dykk og plaskebasseng i hagen – og fars verdensberømte agurksandwicher på bugnende fat, ledsaget av mugger med den koldeste iste. Men det var før alt sammen regnet bort og slubbertene i FNs klimapanel klistret på seg de selvgode hva var det vi sa-flirene. Er det rart folk hevder at de tar feil? Kanskje ikke. Folks attention span er forbausende kort, selv i spørsmål av helt avgjørende betydning. Og nå er de lei alt dette klimamaset. Fins det en bedre anledning til å ta det opp? For han hadde rett i én ting, Joseph Goebbels, ”Gjenta en stor løgn ofte nok, og folk vil tro på den”.

Stakkars lille prinsesse, hva galt kan hun ha gjort, som fortjener slik harselas? Nå skulle vi jo egentlig ikke ha skrevet om dette, da, men Tankespinn-vignetten gir et fint påskudd, som en slags Depesjer ultra light. Ja vel, så vedgår jeg villig vekk å ha inntatt en slags ironisk distanse til ekteparet Behn, som de aller fleste, vel, men nå syns jeg sant å si det får klare seg. For du snakker meg om vannglasstorm, med krav om statskirkeutmeldelser og latterliggjøring i samtlige kanaler.

Dette er et rop om hjelp. Et forholdsvis desperat et, fra en velger som ikke evner å finne ett politisk parti som svarer til hans kresne krav, og som så småningom ønsker å komme til bunns i problemet. ”Hva bedre,” tenkte jeg da, ”enn å spørre Depesjers alltid oppegående lesere til råds?”. For sant å si fins det vel knapt bedre steder å gå, dette er vanskelig, nemlig. Hør bare: jeg ønsker meg et parti som både dyrker de frie markedskreftene og som i samme momangen kjemper hvileløst for å opprettholde velferdsstaten og statlig kontroll med viktige ressurser. Umulig, sier du? Jeg frykter også det. Skal jeg like godt avstå fra å stemme?

Trompetist og bandleder Miles Davis etablerte musikalske team som fundamentalt endret verdens oppfatning av moderne jazz. Nå skal det norske arbeidslivet teamorganiseres. Men med mindre din leder er av Davis' støpning, bør du løpe for livet når sjefen vurderer teamorganisering. De fleste såkalt selvledende team klarer ikke engang å koordinere sine egne toalettbesøk.

Ingen kan ha unngått å få med seg at britene nesten har blitt utsatt for en serie mulige terrorangrep de siste dagene. Men det har du ikke fra oss. Så hvorfor hopper Depesjer elegant bukk over slike potensielt viktige saker? Jeg tror "nesten", "mulige" og "potensielt viktige" får bli nøkkelordene her. Depesjer egner seg til nyheter som teller, og da primært nyheter med vidtfavnende konsekvenser. Vi kan ikke se at det er tilfellet i anledning siste dagers britiske begivenheter. Er vi helt på viddene?

Jaja, dere. Så var verdens miljødag over for denne gang, og for et artig sirkus det har vært. Bør vi kjøpe klimakvoter eller bør vi ikke? Er det helt ok at Jens og Gro – og FNs miljøsjef, Achim Steiner – flakser til og fra miljøkonferanser i hvert sitt flyvende spa? Selvfølgelig er det, men det betyr jo ikke at vi er nødt til å ta dem alvorlig, når de leverer resten av oss sine programforpliktede formaninger. Og ærlig talt, nå som vi bader i champagne, og kjøpefesten står i senit og allting… Kutt oss litt slækk, da.

Halvor het han, og strøk til sjøs i Asbjørnsen og Moes eventyr. Etter mye om og men endte han i Soria Moria slott. Der møtte han prinsessen som advarte ham mot det trehodede trollet, som bodde der og som nesten helt sikkert kom til å spise ham opp. Det gikk bra med gutten, men så spørs det da, om skjebnen farer like pent med Jens og hans trehodede og rødgrønne Soria Moria-troll.

Hun var oppstemt og lykkelig, og klemte det løse fettet foran på magen sammen, så seg i speilet og utbrøt: denne magen passer vel perfekt til magedans? Så ristet hun leende på magefettet med hendene, mens hun ventet på svaret mitt. Jeg svarte fra sengen at begrepet magedans først og fremst refererte til dansen og ikke til størrelsen på magen. - Så det du sier er at jeg ikke bare er feit, men også uten rytme?

Kirurgen var struttende full av tro på egen kompetanse og erfaring, og forsikret at det enkle og høyst dagkirurgiske inngrepet ville gå raskt, og jeg ville straks etter være i produktiv gjenge igjen. Men det er noe med kombinasjonen av eget underliv, nyslipte kirurgiske instrumenter i svære mannehender og fravær av katastrofetanker som ikke hører sammen.

Det er travle tider. Far i huset har lovet å levere et helt kobbel artikler til et utall aviser på kortest tenkelig tid. Det er i slike sammenhenger teknikken kan være en velsignelse. Intervjuene spas unna på telefon, opptatt på en mp3-spiller, for overføring til pc-ens mediaspiller, som gjør at far kun behøver å forholde seg til tastaturets integrerte play/pause-knapp, uten å forlate tekstbehandleren ett sekund. Og korrekturen tar vi på e-post. Men har du prøvd å telefonintervjue noen med en fireåring i huset? Ikke det, nei. La meg elaborere.

Øystein Sjølie har rett i at det er noe rart med marxister. Men det er mye rarere at han ikke ser at "konsentrasjon av den økonomiske makten" ikke er noe kommunister har enerett på. Siden kommentarartikkelen er en trist og kjedelig sjanger, og siden vi nettopp har passert kampsangenes og den politiske poesiens store dag, har jeg forfattet et lite dikt til Øystein Sjølie.

Før om årene var den en svær greie, denne dagen, som avstedkom prangende overskrifter og et brennende engasjement – på begge sider av det politiske gjerdet. Nå for tiden derimot, glimrer den med et minst like iøynefallende fravær, selv om unntakene fins. Som så mye annet, er ikke 1. mai som før. Selv bloggerne, som ellers tilkjennegir et svært så sterkt engasjement, later til å ignorere dagen. Og sannelig er jeg ikke blitt en tanke likegyldig selv. Hvem skulle ha trodd det – for 30 år siden.

Blitzmijøet feirer jubileum i disse dager: 25 år med faenskap. Feiringen er markert med demonstrasjoner, arrestasjoner og utdeling av knallskudd og brostein. Er det fest så er det fest. Det slo meg i forrige uke: Blitzmiljøet har åpenbart klart å infiltrere store deler av det norske samfunns- og maktapparatet i løpet av de 25 årene som er gått siden okkupasjonen av Skippergata 6 i 1982. Noen annen forklaring finner jeg ikke på at norske utenriksmyndigheter inviterer til NATO-møte i den samme uka som Blitz feirer sitt 25 års jubileum.

Vi bor i et nærområde med relativt høy SUV-tetthet, min familie og jeg. Uavhengig av den pågående klimaviraken, tar jeg meg stadig i å undres om ikke de føler seg litt små, de som sitter bak rattet i bensinbeistene sine, men har for lengst kommet til at det neppe er tilfellet. Tvert om tror jeg de setter sin ære i å cruise omkring i den doningen som i størst mulig grad kan tenkes å forpeste miljøet. Underlige mekanismer, som berøres vagt her, ligger til grunn.

Det klarer seg med det. Nå ja. Gundersen og Gundersen, fru Blom. Erik Hansen, vår lenge savnede petitskribent, har i alle fall gjort Gundersens ord til sine, og kaster inn håndkledet mens leken er god. Skjønt akkurat dét neppe har motivert valget. Om kort tid forsvinner spalten fra forsiden, men fortvil ikke, du kan fortsatt følge med på Hansens betraktninger.