Blitzkrig

Det er som om selv den norske regjeringen la seg i selen for å bidra til en best mulig feiring i Skippergata.

For når representanter for verdens mektigste forsvarsallianse møtes, har man vel etterretningen i orden? Man vet vel at landets eneste offentlig finansierte pøbler har jubileumsfest? Og at det eneste som mangler for at feiringen skal ta ordentlig av, er en anledning til å bruke den møysommelig oppsamlede brusteinen og sprengstoffet? Selvsagt vet man det. Det er jo krig mot terror, tross alt.

Siden 1982 har blitzerne beriket hovedstaden med utslåtte tenner og alternativ byfornyelse. I tillegg har miljøet tilbudt skjenking av mindreårige, økologisk vegetarmat og vanskelig tilgjengelig litteratur om revolusjon og samfunnsomveltning. Åndsliv altså.

Men hva hadde egentlig Blitzhuset vært uten Oslo-politiet og Oslo-byrådet? Uten en vedvarende konflikt med alle og alt rundt seg, hadde både huset og miljøet bare vært litt rart og litt irriterende.

Det er noe grunnleggende raust og enestående med et land som tilbyr både bygningsmasse og offentlig støtte for å holde en tilårskommen mann som Stein Lillevolden i aktivitet. Vi får være glad så lenge han klarer å løfte brosteinen.

Det er mange som er sinte på blitzerne i disse dager. Men altså, vi holder oss med Mullah Krekar, så hvorfor ikke en gjeng litt aggressive vegetarianere? Tør jeg foreslå at Forsvaret vurderer Blitzhuset som avleveringsadresse for utrangerte marsjstøvler, finnlandshetter og ustabilt sprengstoff. To fluer i en smell, kan du si.

La hver dag bli en fest: øl og vold og utslåtte tenner.