Helligere end I

De fleste av oss kjenner seg igjen. Vi tyr til lange og bekymrede samtaler om klimatrusselen og uttrykker vår bestyrtelse over de som fornekter den menneskeskapte opphetingen. De aller friskeste av oss går endog i tog.

Men det blir gjerne med det.

Og jeg er intet unntak, jeg ser det nå. I den ene artikkelen etter den andre har jeg latt nasjoner, institusjoner og individer unngjelde, i min tiltagende iver etter å understreke alvoret i situasjonen.

Ikke at jeg egentlig tror det blir lest, gudbedre, men det gjør godt å få det ut. Problemet er bare at jeg, for min bare sjel, ikke evner å dra kjensel på meg selv. Er det den fordums kraftliberalisten som taler? Hva i himmelens navn har skjedd?

Jeg innser at det er tid for selvransakelse, for jeg kan umulig være så hellig som jeg gir inntrykk av. Skinnhellig, ja visst, og sannsynligvis ikke helt oppriktig. Men noe har skjedd. Forvandlingen er tangibel, og gir seg utslag i ikke så rent få praktiske konsekvenser.

På kjøretøyet…

Ikke sjelden har jeg helt skyllebøtte på skyllebøtte over de som biler sine barn til skolen eller bruker doningen til daglige innkjøp. Ikke med én, men med husstandens utallige kjøretøyer. Det er virkelig ille blitt. For eksempel merker jeg at jeg stirrer morskt på førerne av egnens Humvees, mens jeg blidt konverserer foreldrene i barnehagen, som daglig ankommer i MTB-er på fire hjul.

«No tengo coche,» pleide jeg unnvikende å svare når spansklærerens spørsmål ble for nærgående for min smak (utlagt: for vanskelige), men lite visste jeg hvor selvoppfyllende profetien skulle bli. For uinnvidde betyr det forresten «Jeg har ikke bil», en påstand som til dags dato holder vann. Dermed syns jeg også jeg befinner meg på første trinn på veien mot mot pontifikal kanonisering, i alle fall en beatifisering, om jeg nå bare får somlet meg til å konvertere først. Og siden man nå er ubebilet, føler man seg liksom berettiget en mening om disse sakene, i motsetning til hva tilfellet hadde vært om man hadde bil. Jeg kunne selvfølgelig ha slått meg på brystet, og hevde at billøsheten er resultat av mine akk så hellige miljøhensikter, men så enkelt er det jo ikke. Det er aldri det.

Som 18-åring var jeg nemlig i ferd med å gjennomføre trafikkskolen, som alle mine jevnaldrende. Det er 27 år siden nå. Andre utfordringer, som fordret min udelte oppmerksomhet, kom imidlertid i veien, og siden ble det aldri noe av. Var det ikke for det, ville jeg trolig ha sittet der i rushtrafikken, jeg også, og ytt min lille skjerv til global oppvarming, skjønt jeg faktisk er glad for at det aldri ble noe av. Dessuten… Dessuten helliger tross alt konsekvensene de ikke nødvendigvis helt oppriktige motivene, gjør de ikke? Som om jeg skulle slumpe til å redde et menneske, uten egentlig å ville.

Vikarierende argumenter i kø

Følgelig reises det kollektivt, må vite, i påvente av at Helen Bjørnøy skal komme og klappe oss på hodet. Og ingen hvilken som helst kollektivitet, heller. Bussen inn til byen stopper bare 150 meter borti rundkjøringen her, men de kan være så miljøvennlige de bare vil, bussene. En halv kilometer nedi lia ligger det nemlig en jernbanestasjon, og tror du ikke jeg gjør meg umaken? Så menn, jo! Skal man til byen, skjer det med tog, som tross alt er det ultimate fremkomstmiddelet, i disse glade klimatider.

Nå liker jeg naturligvis å smigre meg selv med at det er miljøhensynet igjen. Det er i alle fall hva jeg forteller meg selv. Men tro om ikke det også har en viss sammenheng med at the future takes Visa? I alle fall gjør NSB det, i motsetning til busselskapene. Jeg har nemlig ikke for vane å gå rundt med pengesedler. Ikke fordi det innebærer økt papirforbruk (vel, jo, det er jo en konsekvens, men…). Det blir bare aldri til at jeg tar ut kontanter. Og så bruker toget tross alt skarve tolv minutter til Nationaltheatret, mot bussens ulidelige Skumperud på heia-halvtime.

Så mye for de edle motiver, altså, men det er et betydelig renere alternativ, og dét er da noe?

«Men du leser vel aviser…»

Som selverklært nyhetsjunkie skulle det bare mangle at man ikke følger med på nyhetene. Aha! Så vi er storforbruker av avispapir?

For å være helt ærlig, hender det at jeg savner papiravisene, men ingen blir ikke rik av å gi ut reklamefrie liksomaviser på nett. Oppsagte avisabonnementer er ett av en uendelig rekke tiltak som skal bøte på det. Man er i det hele tatt ikke forbruker av stort overhodet lenger. Det har sine fordeler. Når jeg skal være ordentlig moralsk, der oppe på hestenhøy, kan jeg hovmodig peke på hvilket utarmende ressursforbruk jeg og min husstand skåner miljøet for.

Men jeg syns jo ikke det er moro, og skulle nok helst ha sett det annerledes. Av samme grunn har jeg omsider sett meg nødsaget til å levere betalte artikler til andre aviser på… gisp… papir. I nøden spiser fanden til og med cellulose, som trykkes og presses ut bak, i svære opplag. Så konsekvent er jeg. På den annen side skal man jo ha til salt i såret.

CSR tar over etter reklamen

Det var i den anledning jeg nyss overvar et miljøseminar for deler av det norske investormiljøet. Vår alles kjære og nyslåtte olje- og energiminister bedyret at klimaproblematikken er vår aller største utfordring. Få dager etter viser det seg at Miljøverndepartementet blir den største taperen i budsjettkampen. Forskjell på liv og lære? Tja, hvorfor ikke?

TV 2 Nyhetskanalen annonserer fredagens budsjettsendinger med advarselen «Det er din lommebok det gjelder». Det sier kanskje litt om samfunnet vi lever i. Tilbake til seminaret:

«Har du lagt merke til hvordan næringslivet i økende grad bruker miljøspørsmålet som markedsføringsverktøy,» spurte jeg sidemannen, som nikket smilende, siden han tross alt hadde gjort denslags til et slags levebrød.

Det ansettes environmental officers og CSR-ansvarlige (Corporate Social Responsibility) over lave sko, som overlates stadig fler av markedsavdelingens gamle oppgaver. Ikke for det; det dreier seg hovedsakelig om foretak med gryn nok til å holde seg med begge deler – noe de granngivelig også gjør.

Skjønt jeg ikke ser noen grunn til å betvile engasjementet til de som inntok podiet. De virket oppriktige og engasjerte nok, de.

Men noen av dem er virkelig søte. Eller hva skal vi si om at bankene bruker miljøet som argument for satsingen på nettbank? Den som har latt seg forlede til å tro at nedbemanning og filialavviklinger har vært motivet, skal sannelig få tro om igjen, nemlig. Bankene var bare så voldsomt forutseende, som for en ti års tid siden fornemmet miljøsakens betydning i 2007. Det blir jo mye mindre kjøring til og fra banken, ikke sant? For det er dét som har vært bankenes fremste anliggende, får vi vite nå.

Det er i det hele tatt deilig å kunne fastslå at man ikke er alene om de vikarierende argumentene. Kanskje er vi alle accidental environmentalists, om en slik betegnelse fins?

Selv bilindustrien er visstnok miljøvennlig blitt. Hensikten er naturligvis å selge flere biler, som hver for seg slipper ut noe mindre, men som, som en direkte følge av mersalget, samlet slipper ut mer. Heretter kan vi i alle fall ikke peke harmdirrende på dem, la det være klart.

Politisk berserkergang

Som alt fastslått, med referanse til kommende års statsbudsjett, handler politikernes klimababbel i det vesentligste om ganske høylytt skrik og et fingerbøl ull. Det kunne jeg selvfølgelig ha sagt på forhånd. Noe jeg i og for seg også gjorde på valgdagen selveste. Den 10. september sjokkerte jeg både meg selv og mine omgivelser ved å gi min stemme til new wave-fantastene borte i Miljøpartiet De grønne. Ikke fordi jeg trodde eller ønsket at de skulle oppnå nevneverdig innflytelse i kommunen, men fordi Deres ærbødigste simpelthen bestemte seg for å sette foten ned. Et lite pip fra en skarve velger:

«Dette er serious business, folkens. Ikke fornærm intellektet vårt med å snakke om miljø. Gjør det!»

Noe sånt. Nå, på dagen før fremleggelsen av statsbudsjettet, er det ting som taler for at de sannsynligvis ikke hørte meg.

Hvor oppriktig stemmen min var? Huh… Nå var det jo kun lokalvalg, og dem bryr jeg meg sant å si ikke stort om. Skal jeg være ærlig, tror jeg nesten jeg kunne ha stemt hva som helst.

Er vi en nasjon av hyklere, eller hva?

Epilog

Sett gjerne på Jørn Hoels «Har en drøm» før du leser dette, for maks klisseffekt:

Klokken var blitt rundt fem på ettermiddagen, og jeg var på vei hjem fra nærmeste dagligvarehandel, til fots, som vanlig. Det var da jeg så den. Så, men ikke hørte. Enda en el-bil! «De begynner å bli flere og flere, tenkte jeg,­» idet en lastebil fulgte på, kort etterfulgt av enda en el-bil. En Buddy denne gangen. Svosj. Knapt en lyd lød. Jeg vet ikke hva det var, men brått så jeg bildet for det indre, med grønne marker, grønne trær, blå himmel, fossende fontener og sporadiske, dørgende tyste el-biler, som tatt ut av idealsamfunnet i Marco Brambillas «Demolition man». Jeg sverger på at fuglene overdøvde det knapt hørbare suset fra bilene.

Dét var bildet jeg så for meg et stakket øyeblikk. Hvilke mekanismer som trådte i kraft, aner jeg ikke. Instinktivt trakk jeg nemlig pusten dypt, for virkelig å inhalere den nyfunne friskheten. Men den var den samme gamle luften. Kontaminert av je ne sais quoi. Virkelig. Jeg visste ikke hva, for vi kjenner ikke bedre.