En blogg og et hjerte

Men dette til tross, er bloggen fremdeles et forbausende lite potent instrument i norsk ordskifte. Det som hadde potensial til å bli en mektig stemme fra folkets minaret, er redusert til krakilsk roping og pubertalt pludder. Det som teknologisk og teoretisk har potensial til å bli en maktfaktor, som en motkraft til tradisjonelle mediers dominans over ordskiftet, har endt opp i avmakt.

Norske bloggere har funnet det greit nok å skrive og diskutere for og med hverandre. Av slikt blir det debatt, naturligvis, men ikke spesielt interessant. Norske blogger har blitt det newsgroups i sin tid var - ubetydelig, navlebeskuende og helt uten kraft utenfor det sekteriske miljøet det eksisterer i. Og på samme måte som med newsgroups, tas samfunnet sakte, men sikkert over av krakilske krevulanter og bombastiske pubertale. Intet leses så intenst som andre bloggeres artikler. Aldri går debatten så varm som når den handler om bloggerne selv.

Det siste og mest nærliggende eksempelet er tilfellet Vampus. Hun har så åpenbart både tankene og ordet i sin makt, og ble i fjor kåret til Norges beste blogger av Dagbladet. Dagbladets kanonisering skyldtes imidlertid ikke hennes meningers og artiklers kraft, men alene det faktum at hun stod som en kraftfull representant for hva en utmerket blogg kan være, innen sin sjanger. Det var bloggen og Vampus, som lysende representant for et ungdommelige fenomen, som var bakgrunnen for Dagbladets kåring.

Heidi Nordby Lunde hvilte imidlertid ikke på sine blogg-laurbær, men tok straks opp hansken under debatten om Muhammed-karikaturene. Hun ble frontfiguren i aksjonen hvor flere norske bloggere publiserte karikaturene. Selv var jeg en av dem som gjorde karikaturene tilgjengelig på bloggen Ad:varsel. Jeg mente da, og mener fremdeles, at dette var en potent måte å vise bloggingens kraft. Når redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet ble forlatt av sine kolleger i pressen, etter å ha publisert en faksimile av karikaturene på sitt kristenfundamentalistiske nettsted, var det bloggerne som i første omgang slo ring om Selbekks rett til å publisere karikaturene. Senere har redaktører og medier tatt selvkritikk for ikke å ha utvist det publisistiske mot som Vampus og andre bloggere utviste. Vampus' Verden er således et potent eksempel på hva bloggen kan være. Samtidig er den samme bloggen et eksempel på hvorfor den ikke blir det.

Ispedd Nordbys allmenne tankerekker, utspill og betraktninger, ligger private og intime betroelser om bloggerens virkelige liv med sko og katter. Det er ikke enestående. Den norske bloggsamfunnet preges av intimitet. Betroelser og pludder om hendelser i bloggerens liv, gjerne akkompagnert av et pubertal-bombastisk språk, er gjennomgående. Retorisk forsøkes sannheteter skapt gjennom gjentakelser framfor argumentasjon, personkarakteristikker framfor fakta og eksempler.

Så har da intimitet ingen plass i bloggen? Naturligvis, og i Vampus' tilfelle fungerer det helt greit. Men det beste eksempel på private betroelsers kraft, er å finne hos Hjorthen (han som vanligvis uttaler seg om ting han ikke har greie på). I dette tilfellet har han sørgelig fått erfaring med tap. Han skriver om bortgang og død med en nærhet som i høyeste grad er intim, samtidig formulert med skribentens avstand. Intimiteten skaper autensitet, avstanden bidrar til å gjøre Hjorthens beretning relevant for oss som leser det. Med språklig og dramaturgisk eleganse formidles private hendelser med en nerve som rører og berører leseren. Hjorthens artikler om sorg er til å bli klok av, og løfter seg langt over intimitetens skygge. Hjorthen demonstrerer til fulle den kraft som ligger i og mellom ordene i en god blogg og en skrivefør blogger.

Mens Hjorthen er lojal mot sitt medium, bloggen, tar Vampus sitt aspirerende politiske hjerte til Dagbladet, og begår kronikker i papiravisen. Vampus' brennende politiske meninger ønsker et størst mulig publikum, og valget om kronikk i Dagbladet er derfor naturlig. Resultatet er imidlertid at bloggen Vampus' Verden mister noe av sin iboende kraft. Bloggen reduseres til en reklameplakat for Nordbys politiske ambisjoner og retoriske kvalifikasjoner. Intet er galt i det, men det illustrerer hvordan ambisiøse mennesker, med noe på hjertet, lett kan frustreres av bloggens manglende kraft. Når også bloggens eier forlater den til fordel for innlegg og engasjement i mainstream media, er det ikke overraskende at bloggen nå står i fare for å bli de sære interessers kanal, og de private betroelsers forum.

Norske blogger er blitt en arena for gjensidig beundring og krakilsk utskjelling mellom bloggerne. Det er utviklet et bygdeliknende samfunn, som enkelte åpenbart finner for smått. Men når allikevel de flestes mål synes å være å bli en del av bloggebygda, framfor å sprenge rammene for den, vil rammene for norsk blogging gradvis bli trangere. Pludder og sladder overtar for debatt og sannhet. Systemkritikk erstattes av kos.

Etterhvert som bloggere rekrutteres til tradisjonelle medier, eller skriver under tradisjonelle mediers paraply, ser vi at forholdet mellom den fjerde og femte statsmakt blir nærmest hjertelig og vennlig. Slakt og mediekritikk slipes ned til høflig korreks og et og annet vennlig dask på lanken. Så er bloggen omsider redusert til det lyktestolper er for hunder i bånd: et sted å markere revir og identitet, med interesse kun for neste kjøter, som lydig følger sin eier langs den allerede oppgåtte veien.

Ett tema av prinsippiell karakter er gjennomgående i mange norske blogger: ytringsfrihet. Intet tema har så mange artikler og kommentarer som retten til å mene og publisere. Vi så det under debatten omkring Muhammed-karikaturene. Samtidig virker debatten om ytringsfrihet mer som en rituell øvelse for aksept, enn som et forsøk på å utvide rammene. Skillelinjene mellom bloggerne er venstre-høyre ideologiske, og svært så tradisjonelle. Få, om noen, forsøker å endre på dette. Jeg finner det imidlertid paradoksalt at, i en sfære hvor debatten om retten til fri ytring er så levende, er evnen til å utfordre rammene og gå utenfor boksen så uallminnelig liten. Retten og muligheten til publisering er så åpenbart til stede. Er det da ingen som har noe på hjertet?

Hjorthen er da min mann. Han har noe på hjertet. Men viktigst er at han har et. Hjerte.

Og en blogg.
Voff?

Inspirasjon og anbefalt lesning:

• Paal Leveraas
• Olav Anders Øvrebø